Arkeologi i nord

"En eiendommelighed ved den norske kyst"

2012-02-04T13:26:00.002+01:00

I 1818 utgav svenske E.G. Fölsch sin «Resa i Norrige år 1817», en bok som nærmest er å regne som en sosialantropologisk introduksjonstekst om Norge og nordmennene, beregnet på det broderfolket som bare fire år tidligere hadde vært en hovedfiende, men som nå var «lead partner» i en ny union. I boken vies også veier og ferdsel stor plass. Etter å ha ridd over Jæren og gjennom Dalane – for øvrig «den fulaste provins i Norrige» - kom Fölsch til Lundevatnet, der en båt stod i beredskap. Båtføreren tok ham over vannet, og deretter gikk han til fots på en «stenig och backig väg» over Flikkeid sammen med to bærere. Ved Lavoll gikk svensken i båt igjen. Denne måten å reise på fremstod tydeligvis som temmelig eksotisk for Fölsch, som skriver:

«Jag gick sedan ofta öfver sådane Eid, eller Ed, för att komma från en Fjärd till en annan, hvarigenom man spar stora omvägar. Vid Lavolden är det ej egentligen en Fjärd, utan en liten Sjö, eller som man här säger, ett Band, som löper ut i Grise Fjorden, genom så trånga och grunda pass, att man ofta, vid lågt vatten, är nödsakad att gå i land och släpa båten i genom.»
Det som slår en moderne leser ved denne beskrivelsen, er vekslingen mellom sjø- og landetapper. Eidene er ”en eiendommelighed ved den norske kyst”, skrev historikeren Yngvar Nielsen i 1905. I århundrer var et ”amfibiøst” transportmønster med veksling mellom sjø- og landetapper vanlig over det meste av landet, ikke minst på Agder.

Disse drageidene kunne være store eller små, og mange av dem var av høyst lokal betydning. Det gjelder for eksempel Eide på Hidra, som i dag er kanalisert, men som tidligere utgjorde en smal landstrimmel som lokale reisende utnyttet på samme måte som på Flikkeid.

Det hendte at man ikke byttet farkost når man nådde den andre siden av eidet, men i stedet fraktet med seg båten over land, fra fjord til fjord. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm,”skriver Peder Claussøn Friis om Listed ved Farsund i 1590-årene. Over Listeid ble båtene satt med kjølen i en eikestokk som var forsynt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner.

Listeid var sammen med Spangereid et av de viktigste eidene på Sørlandskysten. Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid). Spangereids store betydning skyldtes jo at de reisende ikke ville ”vove sin sjæl om Næsset” (Lindesnes), som det heter et sted. Nettopp disse eidene er også blant dem som kan følges lengst tilbake i tiden.

Trekket over Listeid var og er nemlig prydet av en pen liten rekke med gravhauger fra bronse- eller jernalderen som bokstavelig talt viser veien. På østsiden av eidet finner vi dessuten den kjente runeinnskriften fra slutten av vikingtiden. Runene i Framvarden gir bare mening dersom eidet var hovedferdselsåren den gangen skrifttegnene ble hugget inn i berget. De skulle jo sees, selvsagt! Gravhaugene ligger tett også i Spangereid, men her har man gått et skritt lenger enn å markere ruten over land: En gang i vikingtiden eller tidligere gravde man seg tvers gjennom det smale eidet, slik at skipene kunne gå på egen kjøl fra den ene siden til den andre. Spangereidkanalen er et av de største byggeprosjektene vi kjenner fra denne perioden her i nord, og den taler sitt tydelige språk om akkurat denne eidstrekningens betydning.

Eidene finnes også lenger øst i landsdelen. Flere kilder forteller om reisende som gikk eller satt på hesteryggen over eidet mellom Harkmark og Søgne for å unngå Tåneset. For å slippe unna Kvåsefjorden ved Lillesand kunne man ta seg over Kvanneid (dagens Kassenkanal), gjennom Kjerkekilen og Årsneskilen og over nok et eid til bunnen av Kvåsefjorden.

(Fotoet viser båttrekk over Listeid sommeren 2010)

Tre riker, mange folk

2012-01-23T05:54:00.002+01:00

Omkring 1075 forfattet den tyske klerken Adam av Bremen sin Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger). I dette skriftet vier Adam det skandinaviske området stor plass, og han gir et bilde av nordområdene som vi umiddelbart kan kjenne oss igjen i. Her møter vi Dania som danenes land, Nordmannia eller Norvegia som nordmennenes land lenger nord, hinsides ”Nordmannerstredet”, og lenger øst Svedia eller Sveonia, som beboes av ”svediske folkeslag”. Lengst mot nord holder ”skridfinnene” – samene – til. Om de siste har klerken vår litt av hvert å fortelle, mye av det hentet fra mer generelle antikke forestillinger om fjerntliggende områder. Eksempelvis forteller han at det i nordområdene finnes enøyde kykloper, mennesker med hundehoder og kannibaler.

Også eldre kilder bruker av og til betegnelser som Danmark, Norge og Sverige – så vel som daner, nordmenn og svear. Det gjelder for eksempel de to jevngamle runeinnskriftene fra Jelling og Egtved i Jylland; den første, ofte omtalt som ”Danmarks dåpsattest”, kunngjør at ”kong Harald lot gjøre disse kumler etter Gorm, sin far, og etter Tyra, sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne”, mens den andre er en minneinnskrift over Fáinn (den fargerike), som døde i Sverige. Eller ta en tredje jysk innskrift, den fra Egå, som minnes Manne, som var ”landbestyrer” hos Ketil den norske. Tidvis finner vi det samme i skaldekvadene; Torbjørn Hornkloves Haraldskvæði fra omkring 900 skildrer Harald Hårfagre som ”dróttin Norðmanna” (nordmennenes herre), som ”tók konu ena donsku” (hentet seg en dansk kone).

”Norðmanna of Hæreðalande"
Men fremdeles hos Adam er det tydelig at ting ikke er fullt så enkle som de kunne synes ved første øyekast. Tenk bare på hans opplysning om at Sveonia er bosatt av ”svediske folkeslag” – altså flere enn én folkegruppe. Flere av disse gruppene nevnes ved navns nevnelse av Adam; således redegjør han for at goterne (gautene) bor nærmest danene, og at det dessuten finnes både vestgotere og østgotere. Videre sier han at det finnes flere folk mellom Norvegia og sveonernes land – han nevner konkret värmlendinger og finnvedinger – som tilsynelatende ikke regnes som del av noen av disse større kollektivene. I skaldekvadene florerer det med slike gruppenavn – her er haðir (hadelendinger), þrændir (trøndere), hörðar (horder, folk fra Hordaland), renir (rener, folk fra Ranrike/Bohuslän), jótar (jyder) og fjónbyggvar (fynboere). Den angelsaksiske krøniken presiserer at den vikingflåten som angrep Dorset i 787, bestod av ”Norðmanna of Hæreðalande” – nordmenn fra Hordaland. De fleste av disse betegnelsene drar vi kjensel på, og så godt som alle sammen gjenfinnes i historiske landskapsnavn. Men det finnes også gruppenavn som er mer uvante. I runeinnskriften på Sædingesteinen fra Lolland hører vi for eksempel om sørdaner så vel som sør- eller sjøsvear.

En kjenner to reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene som begge gir innblikk i Skandinavias politiske geografi på det tidspunktet. Den ene er Ottar fra Hålogalands (Ohthere), den andre Wulfstans. Begge er gjengitt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av Orosius’ Historiarum adversum Paganos Libri Septem (Syv bøker om historie mot hedningene). Den gammelengelske teksten gir flere steder geografiske opplysninger om Norden. Således heter det at nordvest for “gammel-sakserne” (merk det engelske utgangspunktet) finnes Angol, Sillende og noen av danene. I en annen passus omtales Norden nærmere:

“Vest for sørdanene (Suþdenum) er den havarmen som ligger rundt landet Britannia, og nord for dem er den havarmen som kalles Østersjøen (Ostsæ), og øst og nord for dem er norddanene (Norðdene), både på fastlandet og på øyene, og øst for dem er abodritene og sør for dem er Elbemunningen og en del av gammel-sakserne (Ealdseaxna). Norddanene har nord for seg den samme havarmen som kalles Østersjøen, og øst for dem er osti-folket og abodritene i sør. Osti har den samme havarmen nord for seg og vendere og Burgendan (bornholmere?), og sør for dem er Hæfeldan. Burgendan har havarmen vest for seg og svear (Sweon) i nord, og øst for dem er sarmater og sør for dem sorbere. Svearne har havarmen Osti sør for seg og i øst sarmater og i nord, på den andre siden av ødemarken, er Kvenland (Cwenland) og i nordvest er skridfinner (Scridefinne) og i vest nordmenn (Norþmenn).”

Wulfstans beretning
Deretter følger først Ottars og så Wulfstans beretning. Ottar gir mange opplysninger om den nordlige delen av den skandinaviske halvøy, og han forteller om samer (Finnas) og kvener (Cwenas). Om Sørskandinavia har han mindre å berette, men teksten kan tolkes dit hen at Ottar oppfattet østsiden av Oslofjorden som en del av Danmark (Denamearc).

I den angelsaksiske teksten følger Wulfstans skildring umiddelbart etter Ottars, og den tar sin begynnelse der sistnevnte avsluttes, nemlig i Hedeby ved Schleifjorden. Teksten inneholder ikke tilsvarende bakgrunnsinformasjon om Wulfstan som om Ottar, så vi vet lite eller ingenting om ham, rent bortsett fra at han seilte fra Hedeby til Truso (dagens Elblag, i nærheten av Gdańsk) på syv dager og syv netter. Man har tenkt seg at han var angelsakser eller dane. Det vesentligste av Wulfstans beretning omhandler skikkene blant esterne (Estum), men de kortfattede opplysningene vi får om den politiske geografien på reisen fra Hedeby og østover, er interessante nok. Han forteller at han hadde Vendland (Weonodland) på styrbord side da han satte ut, og på babord side var Langeland (Langaland), Lolland (Læland), Falster og Skåne (Scaneg). Så legger han til at alle disse landene hører til Danmark. Videre passerte han burgundernes land (dagens Bornholm), og de har sin egen konge. Etter burgundernes lands fikk han blekingenes øy (Blecingaeg), Möre (Meore), Öland (Eowland) og Gotland på babord side. Alle disse landene, forteller Wulfstan, hører til svearne (Sweon). På styrbord side hadde han Vendland hele veien til Wislas munning.

De to beskrivelsene gir til sammen et nokså oversiktlig, men selvsagt langt fra komplett bilde av forholdene i Norden henimot slutten av 800-tallet. Her møter vi en skandinavisk halvøy der kvener er en maktfaktor i nordøst, samer bebor hele det vidstrakte innlandsområdet mellom det nåværende Norge og Sverige, og svearne har direkte makt eller mer indirekte innflytelse over store deler av dagens Sverige. I Sør-Skandinavia råder danene, som kontrollerer ikke bare det nåværende Danmark, men også dagens Vest-Sverige, og kanskje også Østfold. Situasjon i kystområdene fra Vestfold og videre vest- og nordover er mer uoverskuelig. Nordmennene blir ikke omtalt som en politisk makt på lik linje med svear og daner hos Ottar. Men trolig tyder betegnelser som ”Norðweg” og ”Norðmanna land” på at lignende prosesser som ligger bak danenes og svearnes fremvekst, også var i gang på vestsiden av den skandinaviske halvøy. Det er uansett vanskelig å ikke se konturene av høymiddelalderens tre skandinaviske riker i det bildet som Ottar og Wulfstan tegner. Men det er ikke desto mindre verdt å legge merke til forskjellene: Opplysningen om det tilsynelatende jevne styrkeforholdet mellom kvener og nordmenn, eller om det omfattende området som synes å være bebodd av samiske grupper, ville man neppe finne i kilder som beskriver situasjonen i høymiddelalderen. Og når vi kommer så langt frem i tid at vi kan søke hjelp i nordiske skriftlige kilder, hører ikke Blekinge og Gotland til Sverige, men til Danmark. Når Wulfstan forteller at Bornholm har sin egen konge, er det en grei påminnelse om at man ikke må se seg blind på dagens nasjonale grenser i Skandinavia; de tre ”nasjonale” riksdannelsene som møter oss i form av Sverige, Danmark og Norge i kildene fra høymiddelalderen, var ikke noen selvsagte sluttprodukter av den utvikling mot større politiske enheter som skjøt fart i vikingtiden.

Fra Fimmelstången til Kvadraturen

2012-01-07T10:07:00.004+01:00

August 1674, vertshuset Fimmelstången i Stockholms gamleby: En svensk løytnant, Arvid Christian Storm, beseirer den feirede dikteren Lasse Lucidor, "Den olycklige", i en fekteduell på liv og død. Begge er temmelig påseilet; da Lucidor (bildet) går i gulvet, kaster løytnanten seg over ham og gir ham nådestøtet. Etter et kort fengselsopphold, flykter Storm så hals over hode til København, der han går i dansk tjeneste. Mellom udåden i den svenske hovedstaden og Kristiansands regelmessige byplan, Kvadraturen, er det faktisk en sammenheng.

«Alle» kjenner historien om hvordan Kristiansands kvadratur, ”den storslagne byplan”, som byhistoriker Leewy kalte den, kom i stand: Christian Kvart trakk selv opp rutenettet på den øde furumoen ved Otras utløp i 1641; det hele så regelmessig geometrisk som bare en renessanseby kan være det, og slik har det vært siden. Det siste standhaftige furutreet måtte gi tapt for bybrannen i 1880, og fra da av har selve gatestrukturen, Kvadraturplanen, vært det eldste minnesmerket i landsdelshovedstaden. Det er for så vidt hold i denne fortellingen, men i sammenhengen er det fort gjort å glemme at byplanen også har en historie – Kvadraturen som vi kjenner den, er resultatet av en langvarig prosess. Og skal man peke på Kvadraturens «far», kan man med nesten like stor rett peke på Christian den 5. (konge 1670-1699) som på bestefaren med firetallet etter navnet.

Nå var det verken fjerde- eller femte-Christian som selv stod for utstikkingen av byen, selvsagt. Men begge kongene tok initiativet til regulering av gater og bebyggelse på Sanden. Alt året etter at Christian Kvart hadde befalt at det skulle opprettes en kjøpstad på stedet, skriver han i et brev til den stedlige lensherren at «Hans Jacobssøn, vores ingenieur» (dvs. ingeniøroffiseren Hans Jacobsen Schørt, senere kommandant på Akershus) hadde målt opp og avmerket den nye byens gater og torv.

De eldste bykartene viser da også renessansens ideal om geometrisk orden med regelmessige gater og kvartaler var i behold i tiårene etter bygrunnleggelsen, men disse kartene er knapt av en slik karakter at de viser den faktisk eksisterende bebyggelsen og de faktisk eksisterende gatene. Det eldste kartet vi har, fra 1662, viser ikke en gang det riktige antallet gater, men har én for lite i den ene retningen og tilsvarende én for mye i den andre! Flere karter fra denne perioden viser Kristiansand omgitt av festningsvoller – for slik skulle 1600-tallets garnisonsbyer jo være!

Andre kilder avslører at virkeligheten i mangt og mye var en annen enn idealet. I 1681 hører vi om borgere som bygger hus og hager tvert imot den bestemte «regulariteten». Enevoldskongen ville ikke vite av slikt, og kristiansanderne fikk vite at dersom de ikke straks rettet seg etter reguleringen, ville husene bli revet – endatil «naar de minst tænker derpaa». Christian den 5. og kongene før og etter ham var opptatt av at den unge kjøpstaden skulle være «ziirlig». Det gjaldt gater så vel som hus.

Ikke minst under Christian den 5.s regjering føres det en bevisst politikk for å styrke Kristiansand som kjøpstad. Det er i den forbindelse at handelsborgere i ladesteder og uthavner fra Risør i øst til Flekkefjord i vest blir pålagt å flytte til byen. Og unnlot de å gjøre det, skulle husene deres rives! I den forbindelse får vi i 1686 et innblikk i myndighetenes sans for «ziirlighed» – og for bybebyggelsens daværende tilstand. Da heter det nemlig at ”alle dem, som ville bygge store Huse paa de reelle Gader i Christiansand, skal indrømmes de Pladse, som de smaa Huse og Hytter staae paa, … og de reelle Gader herefter ikke med saadanne smaa Bygninger igjen vorde opfyldte.”

Året før var det blitt vedtatt en ny regulering av byens gater og bebyggelse. Det skulle være 60 kvartaler og jevnbrede gater. Dessuten planla man en ny kirke i den østlige delen av byen. Dette var i en tid der også andre norske byer gjennomgikk omfattende reguleringer, bl.a. Bergen og Trondheim (etter branner). I 1687 utpekte man så en komité som skulle lage et utkast til byregulering. Og den som kom til å stå for det praktiske arbeidet, var rømlingen Arvid Christian Storm, som i mellomtiden var blitt generalkvartermester i Norge.

Arbeidet viste seg vanskelig, ettersom så mange hus var blitt bygd i strid med den opprinnelige idéen. Fra april 1688 har vi bevart en klage fra 33 innbyggere som skriver at Storm er i ferd med å foreta en omfattende omregulering, samt slå en strek over gatene fra ferjestedet og langs Baneheia. Klagernes hus og uthus skulle rives, til sammen 70 bygninger.

I stor grad må Kvadraturen slik vi i dag kjenner den, kunne føres tilbake til Storms omregulering i slutten av 1680-årene. Men selv han klarte bare delvis å oppfylle idealene. Det ble med 54 kvartaler, ikke 60, og gatene fikk bare delvis ens bredde. Trolig var det først etter bybrannen i 1734 at hele den regelmessigheten vi ser i dag, var et faktum. Enkelte steder, som i øvre del av Henrik Wergelandsgate, kan man fremdeles se noe av den eldre, mer uregelmessige strukturen.

Mollestadeika

2011-12-21T20:52:00.003+01:00

Mollestadeika eller Vetteeika i Birkenes er ett av Norges største eiketrær, og trolig ett av de eldste også. At det dessuten er ett av de mest sagnomsuste, er like sikkert. En mengde tradisjonsstoff er knyttet dels til kjempen, og dels til den gravhaugen som Mollestadeika står på - stoffet er så omfattende at det i sin tid ble bok av det. I Tveit kirkes kallsbok har sogneprest J.A.R. Bødtker (1826-1908) gjengitt en del av tradisjonsmaterialet, delvis i varianter som jeg ikke kjenner fra andre oppskrifter. Her kommer Bødtkers tekst - i anledning julen, selvsagt...

"Jeg har troet at burde indföre i Kaldsbogen et gammelt Sagn, der findes om den i Birkenæs forefindenes gamle Eeg, der er bekjendt og omtalt viden om i Landet, og som udmærker sig ved sit usædvanlig store Omfang, kaldet «Viteika», da Sagnet kan have Interesse for Efterkommere.

Paa vestre Mollestad i Birkenæs Sogn, Topdal, blev for rundtom 6 a 700 Aar tilbage nedsat en Kornstör paa et Sted, kaldes Haugen, der ligger mellem 1 a 200 Alen fra Vaaningshusene. Om denne Haug havde der nok gaaet forskjellig Tale, at der om Qvelde og Nætter blev seet Lys, og da nævnte Kornstör blev af en Hændelse staaende der, begyndte den at gro, hvorfor Opsidderne paa Gaarden blev bestyrket i sin Tro paa, at der maatte være Underjordsfolk.

I denne Kornstör kom en ualmindelig Væxt, hvilket blev betragtet som overnaturligt, og havde til Fölge, at der hvert Aar, naar der bryggedes til Jul, skulde der tages en Skaal, fuld af det Förste, der randt fra Tappekarret, og slaaes ved Roden af den unge Eenstamme.

Egen maaler i Omkreds nede ved Roden 27 Fod, og Grenene, hvoraf der før i Tiden var 7 i Tallet, spredes ud til alle Kanter, og ere saa store, at der kunde hugges godt Skibskrumholt.

De förste Sangfaugle mödes almindelig der om Vaaren. I Midten af Egestammen var der för en Del Aar siden opgroet et Rognetræ, der havde den Egenskab at kunne lindre Tandpine, naar den værkende Tand blev plukket med en Splint af dette Træ. Dette har en gammel Mand flere Gange fortalt at have prövet som et godt Middel.

Lys, der ofte blev seet paa Haugen, blev kaldet Vittelys, hvoraf Egen fik sit Navn.

Om Haugen, hvorpaa Egen staar, fortælles der:

En Dag i Höstiden Slaattekarlene laa i Skygge af Egen og qvilte til Middag, var deriblandt en ung Gut, som hette Abraham, der ei kunde findes, da de Andre stod op og gik paa Arbeide. Til Ystedag kom han ind og fortalte at have været nede i Haugen og inde hos Vitta. Hun saae ud som en gammel liden Kjærring, og inde i Stuen var som hos andre Folk med Speis, Madbord med Brödkurv under, og hun böd ham baade Mad og Drikke; men han turde ingen Ting smage, da han vidste, at havde han ædt, var det vanskeligt at komme ud igjen. Fra den Dag var han lidt tullen af sig, og det var sjelden, han kunde bringes til at fortælle om den Gang, han havde været inde i Haugen hos Vitta.

Saaledes lyder den Fortælling, der findes oplyst paa Vestre Mollestad, og hvoraf ovenanförte Afskrift er tagen."

"Jeg, Jerven"

2011-12-19T09:44:00.005+01:00

En arkeologisk sensasjon var et faktum da en runestein fra eldre jernalder kom for dagen i en privat hage på Hogganvik ved Mandal for to år siden. Men Hogganviksteinens lange innskrift, bestående av 61 runetegn, volder på enkelte punkter forskerne hodebry. Her finnes nemlig ord og tegn som ikke er kjent fra tilsvarende innskrifter, som det fantasieggende utsagnet som avslutter innskriften, og der vi møter runeristeren selv: ek erafar, skriver han, «jeg, jerven».

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nest lengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Sarpsborg i Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 200 og 500 e. Kr. Funnstedet var gjenstand for utgravning i 2010, og en fyldig beretning både om de arkeologiske og de runologiske sidene av funnet er publisert i årets nyss utkomne utgave av tidsskriftet Viking.

Runologen James Knirk ved UiO har gitt følgende oversettelse ord for ord av den litt gåtefulle innskriften:
«Kelbaþewars [etymologisk: «kalv»(?) + «tjeners»] stein [dvs. minnestein] – aaasrpkf|aarpaa – innenfor (hjul)navet/ (hus)nova/???. Jeg Naudigastir [etymologisk: «nød» + «gjest»], jeg Erafar [etymologisk: «jerv»].»

Selv om det ligger et visst monn av tolkning selv bak en slik antagelse, er vi på rimelig trygg grunn dersom vi forutsetter at Naudigastir og Erafar er navn og tilnavn på den som ristet runene, selv om det ikke er like klart hva som er hva. Knirk antar at Naudigastir mest sannsynlig er et navn, mens Erafar er et tilnavn. Det forholder også vi oss til i fortsettelsen. Spørsmålet er så hva et tilnavn som «Jerven» kan bety?

Et Fandens dyr
«Disse dyra er satt inn i fjella av Djevelen og ikke av Vår Herre!» skriver Mikkjel Fønhus om dyret i sin Jerv, men han skildrer også jerven som «en fri og rekende fant i vide fjell». Når man blar seg bakover i kildene, går det raskt opp for en at jerven ikke har vært oppfattet som et hvilket som helst dyr. Peder Claussøn Friis gjengir i slutten av det 16. århundre flere oppfatninger om jerven som peker i den retningen. «Oc er Erffuen saadan en Frodzere at hand vell kand æde en Hest», skriver hr. Peder og legger til at den proppfulle jerven «kryster sig tomb igien» mellom to trær og gir seg til å ete igjen. Videre kan han fortelle at både bjørn og ulv rømmer for jerven, hvilket den gode prest mistenker at skyldes noe «schiult oc himmelig» i jervens natur.

Det er kanskje tvilsomt om Peder Claussøn kjente jerven gjennom selvsyn. Han var som kjent prest i Lindesnes, nær Hogganvik, og det er langt sør for rovdyrets naturlige leveområde. I dag finnes jerven glissent utbredt i mer nordlige områder, i Norge dreier det seg om noe slikt som 360 overvintrende dyr. Trolig har hr. Peder sine opplysninger fra Olaus Magnus’ noe eldre «De nordiske folkenes historie». Beskrivelsen av jerven er iallfall temmelig lik i de to fremstillingene, med det unntaket at Peder Claussøn ikke gjentar alt Olaus Magnus skriver, men tvert imot uttrykker skepsis til deler av det.

Olaus Magnus skildrer jerven nokså utførlig. Kjøttet er helt uegnet som menneskeføde, mener han, mens skinnet derimot er like anvendelig som kostbart. Pelsens vakre mønster sammenligner han med damask, og skriver at skinnene sys sammen til kapper som blir brukt av fyrster og stormenn om vinteren, ikke bare i Sverige, men også i utlandet, der slike skinn er enda dyrere på grunn av sin sjeldenhet (også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn). Men så legger han til et par opplysninger som Peder Claussøn senere skulle latterliggjøre: Ifølge Olaus får nemlig den som tilbringer natten under et dekke av jerveskinn, drømmer som står i forbindelse med jervens liv og natur, i den forstand at «de röra sig om omåttligt frossande eller om försåt eller försiktighetsmått mot vilddjur». Dessuten, skriver han, kan de som ikler seg slike skinn «äta och dricka hur mycket som helst utan att visa något tecken till mättnad».

Hamskifte
Oppfatningen av at det finnes en sammenheng mellom jerv og menneske, og at forbindelsen ligger i dyrehamen, er interessant. Den fører tanken hen til eldre, i bunn og grunn førkristne forestillinger om hamskifte, sjamanisme og dyrekrigere. Skal vi tro Olaus Magnus, var det imidlertid ikke bare skinnet på jerven det var knyttet spesielle oppfatninger til. Foruten den rent praktiske bruken av tarmene til strenger, nevner han at jervens klør benyttes som øreringer mot svimmelhet – eller til å skremme bort hunder og katter, mens tennene brukes av åndemanere. Fettet kan derimot smøres på verkebyller og gir hurtig bot og bedring. Videre blir blodet blandet i varmt vann og drukket av jegere, eller tilsatt honning og servert i bryllupsfester. Så langt Olaus Magnus. I andre og senere kilder møter vi lignende oppfatninger: I samisk tradisjon var ett eneste jervebitt nok til at rein ble ansett som dødsdømt, og lenger sør i landet mente man at jerven var underjordsfolkets hund.

Hva da med de arkeologiske kildene? Vi vet at det ble drevet jakt på jerv i vikingtiden; fra bygrunnen i Birka og Sigtuna har vi en hel del jerveklør som vitner om denne fangsten – og om pelshandelen. Fra Sigtuna kommer også et annet funn, nemlig en amulett i form av en gjennomboret jervetann. Denne er jo også interessant i lys av Olaus Magnus’ opplysning om at jervens tenner på hans tid ble brukt av (samiske?) «åndemanere».

Kremasjonsgraver fra jernalderen inneholder ofte ben av dyr, men det er sjelden at jerven er representert. Et unntak er den storslåtte begravelsen i gravhaugen Skopintull på Adelsö i Mälaren. Sammen med en voksen kvinne og en voksen mann hadde en mengde dyr vært med på likbålet en gang mot slutten av 800-årene, deriblant syv hunder, to hester og en katt. I graven fantes dessuten pelsverk av mår og jerv, altså funn som knytter an til Birkamiljøet. Jervefellen er en spesiell gjenstand som bør ha vakt oppmerksomhet i samtiden.

Jervekrigere?
Michael Schulte ved Høgskolen i Volda har også arbeidet med Hogganviksteinen, og han har nylig foreslått at tilnavnet Erafar i innskriften viser til at runeristeren hadde en særlig verdifull kappe eller lignende laget av jerveskinn. Det er en interessant mulighet. Mange kremasjonsgraver fra romertid og folkevandringstid her hjemme inneholder levninger av pelsverk, men så å si alltid av bjørn. Dersom noen hadde fått tak i en kappe fremstilt av jerveskinn, kan det jo gjerne ha blitt oppfattet som spesielt nok til at det førte til et tilnavn, «Jerven». I og med at Mandal ligger langt fra jervens naturlige utbredelsesområde, ville både kappen og tilnavnet være synlige bevis på status og langveis kontakter.

Men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at den særskilte posisjonen som jerven har i senere folketradisjon, kan ha spilt inn alt i folkevandringstiden. Deler av forestillingskomplekset knyttet til dette dyret, slik Olaus Magnus utlegger det, har altså paralleller i de oppfatninger som i en tidligere periode hørte sammen med berserker, og ulvhedner – og i siste instans til Odinkulten. Disse «ekstatiske krigerne» er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. De inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Gjennom hamskiftet kunne en kriger oppnå en ulvs eller bjørns kraft og raseri – og hvorfor ikke også en jervs? Tenker vi oss så at det er dette som ligger bak tilnavnet (eller navnet) Erafar, skal vi kan hende se for oss Naudigastir som en odinskriger? En slik tolkning gir alternativ perspektiv på dette navnet også – en «gjest som bringer nød» må jo sies å være en nokså presis beskrivelse av en jernalderkriger av den ekstatiske sorten...

«Hvert Huus sin Brønd»

2011-12-10T09:35:00.002+01:00

«Der er Kraft i Brøndens Vand», skriver Henrik Wergeland et sted: «Kraft for Manden, mens hos Kvinden Roser springe frem paa Kinden». Om det var like mye kraft i brønnene i Kristiansand, skal være usagt, men dikterens far, Nicolai Wergeland, gav dem iallfall det beste skussmål. «Vandet er meget godt», konkluderte han, og la til at hvert eneste hus i byen hadde sin egen brønn. Dette var omkring 1812.

Wergeland senior, som på det tidspunktet var lærer ved Katedralskolen og kjente forholdene i Kristiansand godt, forklarte videre at byens innbyggere ikke brukte annet ferskvann enn det de mange brønnene kunne levere, og at brønnvannets egenskaper var upåklagelige: Det er «usædvanligt klart, uden Lugt og Smag, skummer godt med Sæbe og koger med Lethed Bælgfrugte møre», listet han opp.

Hvor jeg vil hen med dette? Jo, forrige uke kom to gamle brønner for dagen i Rådhuskvartalet, der arbeidene med nytt administrasjonsbygg for Kristiansand kommune nå foregår. Brønnene – eller det som var igjen av dem – lå seks meter under bakken. Legg til at brønnene var bevart i et par meters høyde, og så befinner vi oss åtte meter ned i Kvadraturens nedre lag. Omtrent der ligger grunnvannsspeilet, så åtte meter har nok vært en vanlig dybde for brønnene i byen. Vi undersøkte begge brønnene, men er foreløpig ikke sikre på hvor gamle de egentlig er. På et tidspunkt har de blitt fylt igjen, og i gjenfyllingsmassene fantes blant annet en del jernslagg. Og nettopp her, i det som var Toldbodgata 35, hadde mestersmeden Peder Strøm sin smie i begynnelsen av det 19. århundre. Trolig er brønnene fra 1700-årene. Og den gangen fantes det altså flere hundre av dem inne i byen.

Åtte meter er en imponerende dybde, men det blekner i sammenligning med hva enkelte andre brønner i landsdelen kan oppvise. En nå ødelagt brønn på Oddernes som ble arkeologisk undersøkt for mange år siden, var 12 meter dyp. Den intakte brønnen på det gamle adelssetet Lunde på Lista er 17 meter! Begge disse er steinsatte, og som de i Rådhuskvartalet vanskelig å datere nærmere. En kan ikke annet enn å beundre dem som for lenge siden stod i bunnen av et trangt hull, langt, langt nede i bakken, og først da kunne begynne det møysommelige arbeidet med å mure opp selve brønnen. Selve brønngravningen ble nemlig utført på det viset at man gravde et firkantet hull med brønnens diameter som sider, og med avstivning helt ned til grunnvannsspeilet.

Så tidlig som i 1748 la en finsk tilreisende, botanikeren Pehr Kalm, merke til at det var spesielt mange brønner i Kristiansand: «I denna staden hafva de i synnerhet den förmon, at de äga en brunn mäst i hvar gård», skrev han. Som Wergeland senere, roste han det gode brønnvannet i byen. Kalm bemerket dessuten at brønnene nærmest Baneheia og midt i byen var sikrere enn slike som lå nærmere stranden, bortsett fra i tørkesomre, og det mente han skyldtes tilsig «från de stora bärg».

Skal man dømme etter brønnene som ble avdekket i Rådhuskvartalet, har grunnvannsstanden i byen tidligere stått litt høyere enn i dag. Vannbehovet var stort, og alt på et tidlig tidspunkt begynte byens innbyggere å supplere brønnvannet med vann fra Baneheia. Til mange bygårder gikk det renner av tre som ledet vann fra Baneheia og ned til byen.

Selv om både Kalm og Wergeland lovpriste brønnvannet i byen, sier det seg selv at brønnene som lå midt inne i bebyggelsen, var utsatt for forurensning og spilte en ikke uvesentlig rolle når det gjaldt spredning av epidemiske sykdommer i 1700- og 1800-årene. Bygårder flest hadde hus og uthus rundt samme gårdsplass. Da oberst Christian Hagemann kjøpte et stort toetasjes hus på hjørnet av Kirkegata og Dronningens gate i 1787, fantes det i bakgården matbod, to vedskjul, hønsehus, stall og fjøs – og en brønn med pumpe. I en slik situasjon skulle det ikke så mye til før uhumskheter havnet i brønnen og spredte seg i grunnvannet til andre brønner.

Men det var først og fremst hensynet til brannbekjempelse som førte til at byens myndigheter i 1843 sørget for at det ble lagt en trerørledning som førte vann fra Baneheia gjennom Festningsgata til Torvet, slik at det kunne settes opp vannposter på et par gatehjørner der innbyggerne kunne hente vann. Noen få etter la man et tettere nett av rør (av støpejern), slik at det skulle være vannforsyning ved alle gatekryss. Så, i 1870-årene, kom springvannet, og behovet for de gamle bakgårdsbrønnene forsvant. Da var også tyfoidfeber, kolera og andre vederstyggeligheter fra brønnenes tidsalder snart en saga blott.

Litt om funnene på Hamresanden

2011-12-04T22:45:00.005+01:00

Ved Hamresanden i Tveit, der feriefolkets vogner og telt nå står på rekke og rad, gikk bonden Johannes Hamre en vårdag og pløyde. Dette var selvsagt lenge før noen hadde kommet på tanken å lage ferieparadis på den gamle husmannsjorden. Johannes ante ikke noe om verken campingvogner eller det at han selv skulle komme til å gjøre en arkeologisk oppdagelse nettopp denne dagen. Året var 1908, og Johannes Hamre hadde potetåkeren sin ytterst mot den bratte skrenten som avgrenser Hamremonen (som terrassen her jo heter) fra den egentlige Hamresanden i sør og sørvest. Mens han holdt på å pløye, glimtet det i plogfuren. Johannes bøyde seg ned og plukket opp en liten øks eller meisel av flint, fint tilhogd. Han fikk nok blod på tann etter det: Bare 20-30 meter lenger bort fant han nok en meisel, og siden hen flere mindre redskaper og en mengde avfall – bortimot 500 flintstykker – fra redskapstilvirkning. Slik fortalte Johannes Hamre selv historien til Fædrelandsvennen noen år etter. Lite ante han om hva som lå skjult i sanden et par meter under føttene hans! Og det gjorde ikke arkeologene, heller – inntil høsten 2010…

Det var i forbindelse med et planlagt boligprosjekt like ved Hamresanden camping at arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Fylkeskonservatoren ble klar over at det fantes bevarte kulturlag fra steinalderen flere meter under markoverflaten på stedet. Høsten 2010 var det så klart for utgravninger i regi av museet under ledelse av Håkon Glørstad, og det viste seg raskt at funnet var langt mer spennende enn noen kunne ha forestilt seg.

I seg selv er det interessant og løfterikt å finne 5000 år gamle bosetningslag bevart. Det skjer ikke så ofte. Når det først skjer, er det gjerne i flyvesandsområder, der sandflukt opp gjennom tidene kan ha gjort boplasser og gårder ubeboelige – som på Lista. Vi hadde derfor betydelige forventninger til utgravningen. Men det viste seg raskt at det var enestående funn som kom for dagen her ved munningen av Topdalselva: «Norges mini-Pompeii», som Aftenpostens utsendte kalte oppdagelsen.

Vi skal straks se litt nærmere på selve funnet, men først litt bakgrunnsinformasjon.

Boplasser og tidlig jordbruk i Kristiansandsområdet

Det tidligere kjente boplassområdet på Hamre dekker et stort areal, og den har vært i bruk gjennom lang tid. De eldste funnene herfra er fra slutten av eldre steinalder, for ca. 7000 år siden. De yngste tilhører slutten av yngre steinalder – det vil si 3000 år senere.

Funnene fra denne og andre, samtidige boplasser i Kristiansand reiser flere spørsmål. Pilspissene, skraperne og de andre mindre flintredskapene fra Hamre viser at fangsten fremdeles har vært av stor betydning for menneskene som holdt til her. Boplassområdets beliggenhet er også sjøorientert. Med det høyere havnivået i steinalderen må den flaten som boplassen befinner seg på, ha ligget nær stranden.

Funnene fra boplassen på Hamre tyder på at fangst og fiske har vært viktige aktiviteter her. Men vi har funn herfra som likevel synes å fortelle en annen historie. De to flintmeislene som Johannes Hamre fant, er av en type som tilhører datidens sørskandinaviske jordbrukskultur, og vi har flere slike funn fra Kristiansand. Meislene, og de andre flintøksene fra vårt område, er antagelig laget i Danmark – der det i denne perioden fantes flintgruver på Jylland og i Skåne, og det forteller oss at gamle kontakter med folk lenger sør fremdeles ble holdt vedlike. Men datidens mennesker i disse onrådene var jordbrukere. Når vi finner de slipte øksene og meislene som kjennetegner denne jordbrukskulturen igjen hos oss, betyr det at folk også her var blitt bønder? Er det kanskje slik at det bare var til visse tider av året at folk bodde ute ved elvemunningen og i skjærgården enda lenger ute, mens de hadde «gårdene» sine et annet sted?

Pollenanalyser viser iallfall at det fantes folk som drev åkerbruk og holdt husdyr her i distriktet alt i innledningsfasen av yngre steinalder, for nærmere 6000 år siden. Det er blant de tidligste sporene etter kombinert åkerbruk og husdyrhold vi kjenner her til lands – bare ved Oslofjorden og på Lista finner vi like tidlige spor etter samme slags kombinasjonsjordbruk.

Pollenanalyse er et botanisk hjelpemiddel som kan benyttes for å beskrive landskapsutviklingen i et område. Metoden er basert på at man bestemmer mengdeforholdet mellom forskjellige planters pollen (blomsterstøv) i et sediment. Pollen fra ulike plantearter eller -slekter har forskjellig utseende og størrelse. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr.

Det er gjennom årene blitt analysert pollen fra myrer og tjern flere steder ved Kristiansand. De kanskje mest interessante resultatene har vi fra Kolsdalstjønna like vest for bykjernen. På en viss dybde i tjernet dukker pollen fra smalkjempe opp. Smalkjempe er det vi kaller en beiteindikator – ikke uten grunn ble denne urten kalt for ”den hvite manns fotspor” av enkelte indianske folk i Nord-Amerika; de observerte hvordan den fulgte i kjølvannet av kvegflokkene. Sammen med planter som groblad og malurt tyder forekomsten av smalkjempe på at husdyr nå beitet i lysninger i skogen i nærheten av tjønna. Kort tid etter opptrer dessuten de første pollen fra korn i diagrammet, samtidig som det ser ut til at skogdekket er i ferd med å tynnes ut. Dette skjer alt omkring 4.000 f.Kr.

Utgravningen

En hadde altså i utgangspunktet flere spørsmål som det var relevant å stille når man nå endelig fikk en mulighet til å grave ut deler av det store bosetningsområdet ved elvemunningen i Tveit: Hva var stedet blitt brukt til i yngre steinalder – fiske og fangst, tidlig jordbruksvirksomhet eller noe annet? Hvordan ville Hamremonen passe inn i mønsteret av steinalderboplasser i området? Og sist, men ikke minst – hvordan var boplassen blitt dekket av tykke lag med sand og leire?

Det gikk nesten umiddelbart opp for arkeologene at man var i ferd med å grave seg ned i noe helt spesielt. Allerede etter kort tid dukket det ene potteskåret etter det andre opp – og innen utgravningen var over, var det funnet mer steinalderkeramikk på Hamre enn på hele resten av Agder til sammen i løpet av hundre år med arkeologiske utgravninger! Blant skårene kom det også en helt intakt krukke, et traktbeger, for dagen. Det alene betydde at en arkeologisk sensasjon var et faktum, og det stoppet ikke der.

Bevaringsforholdene var usedvanlig gode på stedet. Det skyldtes altså at det hele var dekket av to, tre meter med sand og grus. Slik funnene foreløpig tolkes, har steinalderens aktivitetsområde først blitt overlagret i en sandstorm, og siden dekket av et tykt lag med elveavsetninger i forbindelse med en voldsom flom. Sikkert traumatiske hendelser for dem som i sin tid opplevde dem, men for arkeologer over 3000 år senere et tidsvindu av de sjeldne.

Spørsmålet om hva slags boplass en hadde å gjøre med, fikk i løpet av utgravningen et svar neppe noen hadde tenkt på. Ved et lykketreff – for oss, iallfall – viste det seg at det nettopp på den tross alt lille delen av det store boplassområdet på Hamre som ble undersøkt, fantes godt bevarte spor etter et anlegg som da det kom for dagen åpnet et nytt kapittel i norsk arkeologi. Det dreier seg om en steinsatt jordvoll som innhegnet et mindre område. Potteskårene befant seg på innsiden av denne vollen. De er levninger etter ritualer som steinaldermenneskene utførte innenfor vollen.

Slike rituelle innhegninger kjennes fra blant annet Danmark og Sverige, men er aldri tidligere blitt påvist i Norge. Etter et dansk funnsted kalles anlegg av denne typen gjerne for «Sarupanlegg». Enkelte av de funnene som tidligere er gjort på Hamre passer fint inn i tolkningen av stedet som et sted der man utførte offerhandlinger i yngre steinalder. Det gjelder ikke minst de to fine og helt intakte flintmeislene som Johannes Hamre fant for hundre år siden.

Funn av store mengder varmepåvirket stein i det samme laget som potteskårene lå, viser at det har foregått matlagning i stor skala på stedet. Gitt sammenhengen, skal vi helst forestille oss offerfester med flere hundre mennesker til stede.

Anlegg som dette var gjerne plassert på steder der det var lett tilgang på matressurser; det vet vi fra tidligere undersøkte lokaliteter. Selvsagt gjelder det samme for Hamre. I historisk tid hørte det rike laksefiskerier til gårdene her ute ved elvemunningen, og ressurstilgangen var neppe mindre for 5000 år siden. Den gangen lå også elven atskillig nærmere funnstedet enn i dag.

Hvordan passer så boplassområdet på Hamremonen inn i bildet av boplasser i Tveit og områdene nærmest i yngre steinalder? Felles for de fleste kjente boplassene i Randesund, som den gangen var en skjærgård rik på fugl, fisk og jaktbart vilt, er at de er nokså små i utstrekning. Det, og det faktum at det stort sett er skrapere, pilspisser osv. som er funnet på dem, tyder på at de nærmest har vært en slags midlertidige fangststasjoner. Selv om man hadde begynt å drive en form for jordbruk, var fremdeles jakt og fiske viktig.

Sammenlignet med disse kystboplassene er boplassområdet på Hamre meget stort, det er lokalisert ved én sesongpreget ressurs, og det er påvist et rituelt anlegg der. Det peker altså i retning av at de som brukte fangststasjonene i Randesund, samlet seg ved munningen av Topdalselva til faste tider på året og fisket, festet og ofret.

Men hvor hadde da disse menneskene sine «egentlige» boplasser, hvor bodde de hen? Mest sannsynlig på slettene lenger opp langs elven. Antagelig var det også der de første spede åkerlappene i distriktet lå. Vi kjenner et par av disse «faste» boplassene i Tveit. Den ene av dem finnes på Ve, og det er et morsomt poeng at arkeologen Helge Gjessing – som besøkte Johannes Hamre og tok boplassen på Hamremonen nærmere i øyesyn i 1918 – også kikket på Veboplassen. Funnene fra denne og de andre antatt «faste» boplassene i området skiller seg på flere vis fra både boplassområdet på Hamre og kystboplassene lenger ut. Her dominerer nemlig mer eller mindre utslitte økser og køller av bergart, slipesteiner og malesteiner. Disse boplassene er heller ikke strandbundne. De ser – kort og godt – ut slik en ville forvente at de første «gårdene» på Agder ville se ut.

Denne høsten (2011) var arkeologene tilbake på Hamre - nå er det rv 41 som skal utbedres, og det var stilt store forventninger til forundersøkelsene. Men til tross for iherdig leting, ble det ikke funnet ytterligere spor etter aktiviteter i yngre steinalder.

Sentrumsdannelser i Trøndelag i lys av arkeologiske funn – eksemplet Levanger

2011-11-26T19:25:00.002+01:00

Dersom man ser på utbredelsen av arkeologiske funn som kan knyttes til vikingtidskaupangen i Skiringssal i Vestfold – dvs verktøy og redskap som kan knyttes til metallbearbeiding, importgjenstander som glass og rav osv. – viser det seg at slike funn opptrer i et større område med selve kaupangen som sentrum. Dessuten er det slik at lignende mønstre forekommer enkelte andre steder i landet – uten at det der er påvist noen kaupang. Ett slikt område er Trøndelag, og da først og fremst Innherred.

Det er neppe slik at det ligger kaupanger og venter på at arkeologene skal oppdage dem i alle de områdene der vi møter tilsvarende funnfortetninger. Men at vi har å gjøre med miljøer der det har foregått varebytte og produksjon i vikingtiden, det er ganske sikkert. Like trolig er det at disse miljøene er knyttet til datidens ledende politiske sjikt, med andre ord at funnkonsentrasjonene viser oss høvding- og stormannsmiljøer i vikingtiden.

I den sammenheng er det interessant at funnspredningen kan tyde på at stormennenes gårder finnes i klynger rundt de økonomiske og politiske – og helst også rituelle – sentrene. Og det er grunn til å merke seg den nokså massive konsentrasjonen i bygdene innerst i Trondheimsfjorden.

Vi finner et lignende bilde om vi tar et steg tilbake til eldre jernalder, til romersk jernalder og folkevandringstid; flere typer av det vi kan kalle ”spesielle funn” opptrer i tydelige konsentrasjoner her til lands. For våpengravenes del, gjelder det f. eks. Hadeland og Toten, Valdres, Sognefjorden – og Trøndelag. Såkalte kammergraver et lignende bilde, igjen med Trøndelag som ett av flere områder. I alle disse tilfellene er det det gamle Inntrøndelag som hevder seg. Vi ville få det samme bildet om vi valgte mange andre typer funn, f. eks. romerske importprodukter (glassbegre, bronser, gull) fra romersk jernalder og folkevandringstid eller ryttergraver fra vikingtid. Og dersom vi i stedet tok for oss synlige monumenter som særlig store gravhauger, ville inntrykket være mye av det samme.

Hvordan er det så med Levanger i dette bildet? Jo, kommunen hører klart med til det funntette området i Innherred. Men det er altså betydelig spredning av funnene innenfor dette området, og det gjelder også i Levanger. For eksempel har vi meget rike romertidsfunn fra det store gravfeltet på Geite, mens også andre steder peker seg ut med rike funn i eldre jernalder – f. eks. Salthammar. Ser vi på vikingtiden, er det grunn til å trekke frem ryttergraven fra Tingstad. Hvis vi derimot ser på de synlige fornminnene, er det umulig å komme utenom Olvishaugen ved Alstadhaug kirke. Med sine 55 m i diameter og høyde på 6 m er den én av landets største gravhauger.

Med andre ord er det slik at de funnene som kan knyttes til politiske, økonomiske og rituelle sentralfunksjoner i jernalder og vikingtid i Levanger, opptrer på ulike steder i Levanger. Det er landskapet rundt Eidsbotn som helhet som kan oppvise disse arkeologiske indikasjonene. Det er nytteløst å diskutere hvorvidt Alstadhaug eller Geite er senteret i dette området – de representer bare to aspekter ved dagens Levanger kommune som sentralsted i slutten av forhistorisk tid. Arkeologisk sett hører Alstadhaug og Levanger sammen. Til dette miljøet har det selvsagt også hørt en havn. Om denne har ligget i dagens Levanger by, lenger inn i Eidsbotn eller vest for Alstadhaug, der vi finner navnet Langskipbukta nedenfor kirken, er det bare arkeologiske undersøkelser som kan gi sikkert svar på. Mitt hovedbudskap er uansett at man må løfte blikket og ikke redusere diskusjonen om sentrumsdannelse og byoppkomst til et snevert spørsmål om hvilken del av kommunen som har vært sentrum i jernalderen. Levanger som tettsted, kanskje til og med by, og ikke minst som isfri havn – Alstadhaug som fylkeskirke med kongelig nærvær – gravplassen på Geite med fornemme funn gjennom hele jernalderen – ja, selv klosteret på Munkeby; alt vitner om et sentralt miljø med makt og funksjoner spredt utover et større område.

Ladejarlene

2011-11-21T23:57:00.006+01:00

Håkon Sigurdsson Jarl var den mest fremtredende representant for høvdingene på Lade i Trøndelag. Etter sagaene hadde hans bestefar, Håkon Grjotgardsson, vært jarl under Harald Hårfagre. I realiteten ser det ut til at ladejarlene i lange perioder var de virkelige makthaverne ikke bare i Trøndelag, men også i hele den nordlige landsdelen samt i de nordlige deler av Vestlandet. Til tider nådde jarlenes herredømme atskillig lenger, og Håkon Jarl selv var i praksis konge i Norge fra omkring 970 til han døde i 995.

Ladejarlene regnet sin slekt tilbake til Sæming, sønn av Odin og Skade. Én av de mange skaldene som flokket seg rundt Håkon Sigurdsson, Øyvind Skaldespiller, talte i Håleygjatal opp 25 mer eller mindre mytiske slektsledd fra Håkon og tilbake til Sæming. Denne guddommelige bakgrunnen gav jarlene på Lade et ideologisk krav på makten i Norge som ikke stod noe tilbake for de sørøstlandske ynglingenes.

Håkons sønner, Eirik og Svein, var også konger i gavnet etter det korte mellomspillet med Olav Tryggvason i 990-årene. De to styrte landet sammen fra 1000 til 1012; frem til 1015 regjerte Svein sammen med Eiriks sønn, Håkon. Håkon Eiriksson var igjen konge fra 1028 til han omkom på sjøen året etter. Eirik jarl var dessuten jarl av Northumbria fra 1016 til han døde i 1024.

Ladejarlene fant seg også ektefeller som var konger verdig. Håkon Jarl selv var gift med Tora, en datter av stormannen Skage Skoptesson fra Møre. Hun var ifølge sagatradisjonen oldebarn av Harald Hårfagre, men viktigere var det kanskje for Håkon at han gjennom et strategisk ekteskap kunne styrke sin innflytelse på Nordvestlandet. Eirik Håkonsson var gift med Gyda, en datter av Svein Tjugeskjegg, mens broren Svein ifølge sagaen ektet Holmfrid, som var søster eller snarere datter av Olof Skötkonung. En datter av de to, Gunnhild, ble gift med Svein Estridsson. Håkon Eiriksson fikk trolig en annen Gunnhild, en datter av Knud den mektige, til ekte.

Da Håkon Eiriksson døde i 1029, konkluderer sagatradisjonen med at ladejarlsslekten døde ut på mannssiden. I russiske kilder møter vi imidlertid en brorsønn av Håkon i full vigør senere i 1000-årene. Šimon (Sigmundr), som han benevnes i kildene, var blitt landsforvist av Håkon og dro til Kiev. I 1068 overlevde han som ved et mirakel et stort slag, og etter det gav han et forgylt belte og en gullkrans som han hadde hatt med seg fra Norge, til Huleklosteret i Kiev. Der fikk han senere også sin grav. Den mektige russiske Vorontsov-familien regnet sin slekt tilbake til Šimon.

I skyggen av keiser Otto

2011-11-21T11:25:00.003+01:00

«Det er skrevet at keiseren kjempet en kamp til hest den dagen som var Cæsar verdig, og da han ikke lenger kunne stanse flukten, gikk han foran sine menn til skipene. Han støtte en forgylt lanse, som var våt med hans blod helt opp til skjeftet, ned i havets bølger, og truet med å komme tilbake. Etter å ha gått om bord seilte han til Sachsen og ble der resten av vinteren.» Slik avslutter Tormod Torfæus sin gjennomgang av sagabeskrivelsene av den tysk-romerske keiser Otto den 2.s tokt til Danmark i 974, der keiserens videre fremrykning var blitt stanset av en norsk-dansk hær ledet av Harald Blåtann og Håkon Jarl. Hendelsene det året innledet et konfliktfylt tiår i Europa – også i Skandinavia. En rekke nye arkeologiske resultater kaster nå nytt lys over storpolitikk og allianser i denne perioden, og gir dessuten delvis støtte til de senere sagaenes fremstilling.

For tre år siden fant arkeologer et godt bevart våpen ved borganlegget Trelleborg i Slagelse på Vestsjælland. Ikke en forgylt lanse, riktignok, men et skjold av furu. Det 80 cm store skjoldet hadde ligget fuktig, og det var derfor meget godt bevart. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid skjoldets datering, og ikke minst opprinnelse: Skjoldet er nemlig laget en gang i slutten av 900-årene – på Vestlandet.

Funnet er interessant fordi det på sitt vis knytter en forbindelse mellom Vestlandet og Trelleborg på Håkon Jarls tid, og skjoldet er heller ikke alene om å sladre om denne forbindelsen. Funnmaterialet fra en av de andre ringborgene i Danmark, Fyrkat, har nemlig vært gjenstand for omfattende sammenlignende studier. Det viser seg at mengden av kokekar av kleber er usedvanlig stor på Fyrkat – og kleber forekommer ikke i Danmark, men derimot mange steder i Norge. Foruten denne norske forbindelsen, er det slående med Fyrkat at mange av gjenstandsfunnene har sine nærmeste paralleller i Øst-Europa.

Denne doble forbindelsen finner man nå igjen ved Trelleborg. Nylig har en gruppe forskere i Danmark gjennomgått skjelettmaterialet som er funnet på vikingtidsgravplassen der. I en artikkel i et nylig utkommet nummer av det velrennomerte tidsskriftet Antiquity, «Who was in Harold Bluetooth’s army?», legger blant andre Andres Siegfried Dobat og Karin Margarita Frei frem resultatene av en strontiumisotopanalyse som er utført på 48 skjeletter fra gravfeltet. Det viser seg, overraskende nok, at de unge mennene som dominerer på gravplassen i hovedsak har hatt sin opprinnelse utenfor Danmark – trolig i Norge eller på slavisk område. Det samme gjaldt de tre kvinnelige skjelettene som er undersøkt; heller ikke de var danske. Resultatene lar seg best forklare dersom en antar at det er en leiehær som har gravlagt sine døde ved Fyrkat.

«Trelleborgene»
Trelleborg og Fyrkat er to av til sammen fem eller seks kjente ringborger i Sør-Skandinavia. «Trelleborgene», som anleggene gjerne kalles, har vært presenterte i Kringla heimsins tidligere, i forbindelse med at det store forskningsprosjektet «Kongens borge» ble igangsatt. De nye funnene og analysene fra Trelleborg ved Slagelse er resultater av dette prosjektet. De to sikkert daterte ringborgene – Trelleborg og Fyrkat – er oppført omkring 980, førstnevnte etter alt å dømme i 981. Alt tyder på at borgene er anlagt omtrent samtidig. Funnene i borgene tyder på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

Den strenge geometrien i utformingen av anleggene førte til at man alt på et tidlig tidspunkt tolket dem som kongelige byggverk med militær bakgrunn. De nye resultatene fra Trelleborggravplassen peker i samme retning. Og konge i Danmark i begynnelsen av 980-årene var Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av soldater. De har altså først og fremst vært til «innvortes bruk».

De nye resultatene fra Trelleborg må innpasses i dette rammeverket. Det som i utgangspunktet fører til at man kan hende stusser litt, er de gravlagte krigernes bakgrunn. Det er ikke innlysende at danekongen skulle omgi seg med en hær av nordmenn og slaver.

Om vi ser på de skriftlige kildene – både samtidskilder og senere sagaer – er det imidlertid én historisk sammenheng som både borgene som sådan og forbindelsen mellom daner, nordmenn og slaver passer inn i.

I skyggen av keiseren

Fellesnevneren er keiser Otto den 2. og den tyske ekspansjonen nettopp i denne perioden. Harald Blåtann og ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten fra Lindesnes og nordover. Da keiser Otto den store døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto den 2., i Bayern, hadde Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – benyttet anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto måtte samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å tvinge danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren i Magdeburg, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svein Tjugeskjeggkjegg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtann, nå var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Det er i tiden mellom Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983 at trelleborgene kronologisk hører hjemme. Konfliktlinjene i det nordlige Europa i disse årene førte flere ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. Er det ikke rimelig å se ringborgene i lys av jellingkongenes militære opprustning med bistand fra allierte i øst og nord med det for øye å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark»?

Surveying old road systems in the Zuya River valley, Simferopol district, Ukraine

2011-11-20T10:27:00.009+01:00

As part of the ongoing scientific cooperation between the non-profit foundation Heritage of Millennia and the County Inspectorate of Monuments and Sites in Vest-Agder (Norway), an archaeological survey was carried out in the Zuya River valley, Simferopol district, in the summer of 2011. The field work took place in the period June 28 to July 1, and was carried out by 3 archaeologists, 1 metal detectorist using a White’s MXT Pro, and 1 GIS expert. The scope of the work was to survey the old paths and trackways in the area, as part of a project to analyse and better understand these old road systems, including their chronology, and furthermore to develop a GIS for the area in question, with particular emphasis on historical maps dating from after the Russian annexation of the Crimea in 1783 and later, the earliest one being measured by colonel Betev in 1837.The study area is situated in the middle of the Crimean foothills, c. 20 km eastward from Simferopol and to the north of Karabi Yayla, near the Balanovo reservoir. Central to this area is the Sarmatian and Alan cemetery of Neyzats, where excavations have been conducted since 1996 under the direction of Prof. I.N. Khrapunov, as well as a Late Scythian settlement site nearby, in the Barabanovo Balka (Khrapunov ed. 2011).

The area in question has a complex settlement history, and an ethnic history as complex. There are several villages there, which today are inhabited by ethnic Ukrainians and Russians: Barabanovo to the west, Balanovo close to the Neyzats cemetery in the middle and Krasnogorskoje and Kurortnoe to the east. From the early 19th century onwards, the earliest of the planned German settlements in the Crimea were situated here. Thus, Krasnogorskoje is the former German village of Neusatz, and the nearby village Kurortnoe used to be called Friedental. Both of them were established by German Lutherans in 1804-1805 (Woltner 1941:29ff), and both of them were inhabited by Tatars until then.

Older trackways and paths are criss-crossing the wood covered, low hills surrounding these villages. On the surface of it, they look as complex as the modern settlement history of the Zuya River valley. A few of these tracks are still being used sporadically, while most of them are only recognizable as long, relatively shallow depressions in the ground, often running for several hundred meters. Some of the latter are marked on the first modern maps of the area, but by no means all of them. These are so-called sunken roads or holloways, i.e. roads which has over time fallen significantly lower than the land on either side. Sunken roads are created by erosion, by water and traffic. In Northern Europe a number of sunken roads have been studied archaeologically over the years, and they are in many cases of considerable age (Coles 1984, Jørgensen 1996, Gansum 2002).

What caught our attention initially, was one sunken road (not marked on the oldest maps) that seemed to link the Late Scythian settlement in the Barabanovo Balka with a road (marked on the oldest maps) leading further into the ravine – in the direction of the modern village of Barabanovo, that is, and the fact that an admittedly modern-looking road seems to mark the eastern extension of the Neyzats cemetery. Both of these situations – sunken roads found in connection with ancient settlement sites, and ancient cemeteries aligned with pre-existing roads – have many parallels in Scandinavian and other contexts.

This summer was the first of several seasons of field work. In the course of four days we managed to survey and map digitally most of the sunken roads in the study area; they are now a major element of our new GIS, together with the other known archaeological monuments in the area.

Dating sunken roads is often difficult and time-consuming. An easy and cheap way to get an idea of how old a particular road is, is to survey it by using metal detecting equipment. In this respect, it is important to remember the way a sunken road is created; thus, the oldest layers ought to be near the surrounding surface, where the soil has not been eroded away. This means that the detectorist should follow the middle of the sunken road, while holding the metal detector in an almost straight angle, thus searching the upper sides of the depression. Using this technique, several of the sunken roads in the study area were surveyed.

Of the objects found, four stand out. One Tatar coin (pictured above) dating to the early 14th century was found on the edge of a sunken road situated in the hills south-east of the Balanovo reservoir. Near the cemetery of Neyzats was found another Tatar coin, as well as fragmented Sarmatian bronze mirror. None of the latter are associated with any visible road, however, and the mirror most likely represent a robbed burial. In the same larger area, but on the edge of a c. 30m long and c. 2m wide shallow depression which could be the remains of a path or trackway along the Zuya River, a Roman bronze coin minted by Constantius Chlorus was found (pictured below). It is too soon to draw any conclusion about this possible road and its age; the structure, however, ought to be excavated to make things clearer.
Literature
Coles, J.M. 1984. Prehistoric Roads and Trackways in Britain: Problems and Possibilities. In Fenton, A. & Stell, G. (eds.): Loads and Roads in Scotland and Beyond, pp 1-21. Edinburgh.
Gansum, T. 2002. Hulveger. Fragmenter av fortidens ferdsel. Tønsberg.
Jørgensen, M.S. 1996. Oltidens veje i Danmark. Braut 1, pp 37-62. Viborg.
Khrapunov, I.N. (ed.) 2011. Exploring the cemetery of Neyzats. Simferopol.
Woltner, M. 1941. Die Gemeindeberichte von 1848 der Deutschen Siedlungen, bearbeitet von M. Woltner. Leipzig.

Blant engler og apostler

2011-11-12T09:27:00.003+01:00

Like før jul 1939 var en liten krets av gamle kjente samlet i et værelse på Lund gamlehjem for å ta avskjed med en av sine egne. Omgitt av sine gjenværende menighetsfeller ble den døende 85-årige mannen i sengen salvet og mottok den siste nattverd. Det var en av de siste ganger, om ikke den siste gangen, menigheten var samlet. Da hadde denne usedvanlige menigheten, den katolsk-apostoliske, som den het, eksistert i Kristiansand i over 40 år.

Det var i 1896 at den katolsk-apostoliske menigheten var blitt opprettet i byen ved at 13 medlemmer var blitt overflyttet fra Larvik. De var bosatt i Kristiansand, Vennesla og Arendal. Fire år senere dro man i gang en egen menighet i Arendal, og 15 medlemmer flyttet over fra Kristiansand. Kristiansandsmenigheten talte 94 medlemmer ved utgangen av 1903.

Alt i 1877 var en katolsk-apostolisk menighet blitt etablert i Kristiania, og omkring 1900 var det ti menigheter med til sammen ca. 800 medlemmer i norske byer. På det tidspunktet talte dette kirkesamfunnet noe slikt som tohundretusen medlemmer på verdensbasis, fordelt på nesten 1000 menigheter. Men fra 1901 av gikk det raskt tilbake med medlemstallet. I dag er det lite igjen av den apostolisk-katolske kirken, men i flere europeiske byer er de vakkert dekorerte kirkebygningene deres i behold. Av og til kan man se lys fra enkelte av dem, så et visst monn av liv er det fremdeles.

Den katolsk-apostoliske kirken var et religiøst samfunn ulikt det meste annet. Kirkesamfunnet ble organisert i England i 1833, og fra starten av la man vekt på at endetiden og Kristi gjenkomst var nært forestående, foruten at man tilla tungetale og andre ekstatiske fenomener stor betydning. Samfunnet var ledet av 12 «apostler», deriblant den tidligere anglikanske presten Edward Irving. Kirken utviklet en overdådig, «katoliserende» liturgi med bruk av vievann og røkelse og så videre, men var ikke et katolsk kirkesamfunn i annet enn navnet (Bildet viser det praktfulle koret i den tidligere katolsk-apostoliske kirken i New Town, Edinburgh).

Den apostoliske delen av navnet, derimot, tok de nye menighetene med største alvor. Grunnlaget for den katolsk-apostoliske kirken var overbevisningen om at Messias kunne komme når som helst, og i hvert fall i løpet av apostlenes levetid. Det skulle heller ikke utnevnes nye apostler. Dermed bygde man opp et strengt hierarki der enhver utnevnelse av nye kirkelige embetspersoner måtte godkjennes av en apostel. Den handelsreisende Anton Tønnesen kom fra Stavanger til Kristiansand i 1890-årene og bodde med konen Caroline og en stor barneflokk oppe i byen. Tønnesen var diakon i den katolsk-apostoliske kirken, og hans utnevnelse var blitt velsignet av apostelen John Bate Cardale, som hadde et særlig ansvar for Skandinavia.

Da den siste av apostlene døde i kirkens hovedkvarter i Albury nær London i 1901, var det ikke lenger mulig å utnevne nye biskoper og prester, og menighetenes klokketro på at Dommedag var rett rundt hjørnet, hadde også fått seg et alvorlig skudd for baugen. Fra det tidspunktet av ble den katolsk-apostoliske kirken innadvendt, og medlemstallet gikk kraftig ned. Den siste presten i Skandinavia døde i 1957, og den siste presten i verden så sent som i 1971. Da var det ikke lenger noen som kunne gjennomføre de kirkelige handlingene rundt i menighetene. Men be kunne man fremdeles; bønnen var den eneste delen av liturgien som kunne foregå uten prestens ledelse.

Forfatteren og journalisten Odd Eidem vokste opp i den katolsk-apostoliske menigheten. Han var dattersønn av apoteker Karl Eidem, som i en del år var prest i menigheten i Kristiansand. Eidem skriver om kirken i Oslo:

«Bak et stengt gittergjerde ligger min families kirke. Så ofte det var anledning, skulket jeg unna beskjeder om å gå til kirken, som forresten bød på en vakker gudstjeneste. Man så i min barndom opptil femten - seksten fargerike prester foran alteret. … Jeg står som voksent menneske og titter gjennom gitteret. Inne i dette gudshuset, styrt av en såkalt engel som i min tid lød navnet Olsen, inne i denne kirken var begge mine bestefedre prester.»

«Engel» var betegnelsen man brukte på den lokale biskopen, eller det som i andre menigheter ble kalt en forstander. O. C. Olsen var menighetsengel i Kristiansand fra starten av; senere overtok Oskar Bergh, som flyttet til Larvik i 1920. Noen ny engel ble ikke utnevnt – det var ikke lenger noen som kunne godkjenne utnevnelsen.

Dendrodaterte bygninger i Agderfylkene i 2010-2011

2011-11-06T09:57:00.004+01:00

Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utfører dendrokronologiske undersøkelser i samarbeid med Nationalmuseets naturvidenskapelige undersøgelser i København. Bygningsvernkonsulent, byggmester Helge Paulsen hos Fylkeskonservatoren står for den praktiske prøvetagningen, mens analysen foregår ved Nationalmuseet (eik) eller utføres av Thomas Bartholin (furu). Undersøkelsene er finansiert av Vest-Agder fylkeskommune som en del av arbeidet med å etablere regionale grunnkurver for eik og furu. Prøvematerialet oppbevares enten ved Nationalmuseet (eik) eller ved NTNU (furu), mens rapportene fortløpende gjøres tilgjengelig både på Nationalmuseets og fylkeskommunens hjemmesider.

I forbindelse med arbeidet med grunnkurvene blir det utført en rekke analyser som ikke direkte bidrar til å datere stående bygninger. Det dreier seg f. eks. om gjenbrukte bygningsdeler eller andre trekonstruksjoner, skip, myrtømmer eller levende trær. Det som følger, er en oversikt over stående bygninger i Vest-Agder og Aust-Agder som er blitt undersøkt i løpet av 2010 og 2011 (oversikt over en del av de tidligere utførte dateringene finnes i Stylegar & Paulsen 2010).

Kristiansand

Nomelandsloftet
Nomelandsloftet eller ”Trihøgdloftet” (bildet) står på Vest-Agder-museet Kristiansand, der det utgjør en del av museets Setesdalstun. Bygningen stod opprinnelig på Nomeland i Valle kommune (Setesdal), og ble flyttet til daværende Kristiansand og oppland folkemuseum i 1905. Nomelandsloftet er i tre høyder og representerer en meget sjelden bygningstype. Loftet er laftet i raulandsteknikk med ovalhogde stokker av meget grovt tømmer.

Trihøgdloftet er i den muntlige overleveringen satt i sammenheng med sagnene om Vonde-Åsmund Rygnestad (ca. 1540-1596). Johannes Skar forteller om hvordan loftet kom til:

Vonde-Åsmund Rygnestad forlovet seg med en jente fra Nomeland. Hun skulle vente på ham i syv år mens han var i utlandet i krigstjeneste. Da tiden gikk ut og Åsmund ikke var kommet hjem, skulle hun giftes med en kar på Nomeland. Åsmund kom hjem like før bryllupet og og tok bruden med seg. Senere ga Åsmund denne mannen sin egen søster til kone, og sa: “Nå må du komme til Rygnestad og hogge tømmer og sette opp et loft, men bygger du ikke slik at det aldri har vært sett maken, så brenner jeg hele bygningen opp”. Svogeren satte da opp et loft på tre etasjer på Nomeland.

Tradisjonen til tross, har man gjerne antatt at Nomelandsloftet ikke er eldre enn fra 1620-årene. For en femten års tid siden ble det tatt ut prøver for om mulig å få en dendrokronologisk datering, men den gangen var grunnkurven for dårlig utbygd til at det lot seg gjøre. Da loftet høsten 2010 gjennomgikk en omfattende takreparasjon, var det mulig å ta prøver fra taktro og toppsvill, altså fra bygningsdeler som ellers er umulig å komme til.

Det ble tatt åtte prøver fra taktroa og én prøve fra øverste veggstokk mot vest. Av de ni prøvene som ble tatt i 2010, kunne fem dateres – fire til vinterhalvåret 1579-1580 og én til vinterhalvåret 1594-1595. Furukurven er i løpet av de siste årene supplert med en betydelig mengde prøver og er godt utbygd. Det viste seg derfor mulig å datere flere av de gamle prøvene fra 1990-årene, som viste seg å være samsvarende med dateringene fra 2010, idet tre av dem gav som resultat hhv. etter 1557, etter 1569 og etter 1571.

Alt i alt indikerer de utførte analysene at Nomelandsloftet er oppført i 1580.

Flekkefjord

Våningshus – Skarpenes ”Der nede” – gnr/bnr 58/2
Bygningen er i 1 ½ etasje og er et tradisjonelt midtgangshus med to tømmerkjerner.

Tømmeret til veggstokkene er midtdelt, margen vender inn i rommet, og stokkene er i de fleste tilfeller skåret/hugget og høvlet.

Huset på Skarpenes regnes lokalt for å være svært gammelt, kanskje fra før 1700. Undersøkelsen gir for så vidt ikke denne tanken, all den stund de åtte analyserte prøvene (fem fra husets vestvegg i kjøkkenet og tre fra veggen i stue mot sør) entydig peker mot at tømmeret er felt vinteren 1827/1828 og vinteren 1829/1830.

Det er likevel mulig at man har å gjøre med en bygning av eldre dato som er blitt flyttet og ombygd omkring 1830, slik tradisjonen også hevder. Fem av de daterte prøvene (fra kjøkkenet) er nemlig fra utskiftet tømmer.

Mandal

Bygård – Store Elvegt. 38 – gnr/bnr 160/1085
Bygningen, som er midlertidig fredet, er i to etasjer med næringsvirksomhet i første etasje og bolig i andre; i senere tid er også loftet innredet. Huset fremstår som temmelig opprinnelig, men fasaden er preget av “sveitsifisering” omkring 1900 med store butikkvinduer osv.

Det meste av ytterveggene i første etasje er i teglstein, mens en mindre del mot nord er i tømmer. Alle yttervegger og bærevegger i andre etasje er laftet.

Det ble tatt fire boreprøver fra tømmeret i første etasje, stokkene er felt vinteren 1852-1853 og 1854-1855. Av tømmeret i andre etasje ble det tatt 20 prøver, og også her ligger dateringene i 1853-1854.

Åseral

Loft – Bortelid - gnr/bnr 9/7
Bygningen består av bur og loft i to høyder. Tømmeret er ovaltelgjet og laftet i raulandsteknikk.

Det ble tatt fem prøver av veggstokkene i buret og fire av veggstokkene på loftet.

Analysen viste at tømmeret ble felt vinterhalvåret 1768-1769 og 1769-1770, og at bygningen dermed trolig er oppført i 1770.

Vennesla

Mindre tømmerbygning – Kvarstein – gnr/bnr 2/215
Bygningen står i en privat hage på Kvarstein, men har tidligere vært løe på et av brukene på gården. Det fortelles at bygningen opprinnelig stod som redskapshus e.l. på Vennesla kirkegård.

Veggene består av rundstokker i furu, slik regelen er i laftede driftsbygninger i området.

Det ble tatt ut fem prøver i vegg mot øst og fem i vegg mot sør.

Analysen viser at trærne ble felt vinterhalvåret 1827-1828, vinterhalvåret 1828-1829 og våren 1828, hvilket er forenlig med et byggetidspunkt i 1829.

Risør

Bolighus – Tangengata 37 – gnr/bnr 16/37
Bygningen er i 1 ½ etasje og består av en tømmerkjerne med delevegg.

Veggstokkene består hovedsakelig av gran, med noen furustokker innimellom.
I kystnære strøk i Aust-Agder har man et betydelig antall bygninger som er tømret i gran. Veggstokkene i denne bygningen er rettskåret/hugget på sidene, margen ligger midt i og laftet har kinninger på over- og underhogg.

Det ble tatt syv boreprøver, fire i furu og tre i gran. Furuprøvene ble datert til vinterhalvåret 1842-1843. Prøvene fra veggstokkene i gran ble datert til vinterhalvåret 1819-1820 og 1842-1843.

Litteratur
Frans-Arne Stylegar & Hele Paulsen 2010. Bygningsarkeologi i Vest-Agder. Med et tillegg om årringsdaterte bygninger i fylket. I: F.-A. Stylegar (red.): Mangesysleren. Vennebok til Svein Mjaatvedt, s. 175-180. Kristiansand.

700 år gammelt segl fra Tveit prestegård

2011-10-29T15:54:00.003+02:00

Tveit kirke var i middelalderen trolig én av fire hovedkirker på Agder (Vanse, Holum og Øyestad var de andre). Prestene ved disse kirkene var samtidig kanniker eller korsbrødre ved domkirken i Stavanger. Første gang vi hører om prest i Tveit, er i 1379. Da het han Håkon Valtjofsson, og han skriver seg nettopp som «korsbroder j Stafangre ok prestr a Þuæit». Nå har det imidlertid kommet for dagen et arkeologisk funn som trolig avslører navnet på en annen av middelalderprestene i Tveit, kan hende en av forgjengerne til Håkon. En 700 år gammel seglstamp funnet på prestegården for få år siden har nemlig tilhørt presten Eirik Torsteinsson.

Det var under søk med metalldetektor på jordene nord for kirkegården at Christian Størmer fra Oslo fant seglstampen av kobberlegering. Segl var i middelalderen et juridisk bindende bevis på en handlings gyldighet, og seglstampen kalles det «stempelet» som man brukte til å trykke seglmerket inn i et bløtt materiale, f. eks. voks. Stampen fra Tveit er ganske liten, bare noe over 3 cm høy, og den har en karakteristisk spissoval fasong som man gjerne forbinder med gotikken. Segl av denne typen var i middelalderen forbeholdt kirkens menn. Til å begynne med var det bare biskoper og andre høyere geistlige som var utstyrt med segl. Men i løpet av 1200-årene blir det vanlig at prester, kanniker og kirkeverger også har.

Motivene på disse seglene varierer, men Agnus Dei (Gudslammet) går ofte igjen. Trolig er det Agnus Dei som er motivet også på seglet fra Tveit, selv om det er nokså grovt og slurvete utført. Langs kanten av stampen står det på latin: S[igillum] Erici (genetiv av Ericus) Thorstani (genetiv av Thorstanus, dvs. Torsteins(son)). Baksiden av seglstampen er hvelvet og har en hempe som er støpt i ett med seglet. Denne typen segl var i bruk fra 1200-årene til omkring 1400, og innenfor dette tidsspennet har altså presten Eirik Torsteinsson hatt sitt livsløp.

Vet vi så noe mer om denne Erik Torsteinsson? Nei, for så vidt gjør vi ikke det. Han er ikke, så langt jeg vet om, omtalt i noen bevarte middelalderdokumenter. I brev og diplomer fra den gangen blir prester helst omtalt bare med «sira» (prest) og fornavnet, slik at vår Eirik nok i det daglige har hett sira Eirik. Ettersom Eirik var et vanlig navn på denne tiden, er det en temmelig håpløs oppgave å identifisere vår prest i dette materialet. På 1300-tallet skal man ikke lenger enn til Oddernes før man finner en prest ved navn Eirik. Han er nevnt i 1344, uten at vi vet noe mer om ham.

Et annet spørsmål er om vi kan være sikre på at det var i Tveit Eirik Thorsteinsson var prest? Helt sikre kan vi selvsagt ikke være, men det er overveiende sannsynlig. Riktignok finnes det eksempler på at segl er blitt funnet på steder langt fra der eiermannen hadde sitt daglige tilhold – slik som da Stavangerbispen Henriks segl ble funnet ved Randers i 1878. Men når vi finner en geistlig seglstamp på et middelalderkirkested som Tveit, er det all grunn til å regne med at eieren har noe med den stedegne kirken å gjøre. I vårt tilfelle blir denne tanken styrket av at seglet ble funnet på et sted der det trolig har stått hus tidligere.

Middelalderfunnene er nemlig så mange på jordet nord for kirkegården, at det best kan forklares med at vi befinner oss i et tidligere tunområde. Blant de andre funnene på jordet er en mynt som er like gammel som seglstampen. Mynten er en engelsk sterling, en mynttype som ser ut til å ha vært spesielt populær på Agder i middelalderen. Det rimeligste er da at prestegården (eller kirkestedsgården) i middelalderen lå på dette jordet, og at den først senere ble flyttet dit den nå ligger.

Riksantikvar i 100

2011-10-26T23:33:00.001+02:00

I 2012 kan Riksantikvaren feire sitt hundreårsjubileum. Nåværende riksantikvar Jørn Holme er nummer åtte i rekken. Det lave tallet skyldes i første rekke den “evige” riksantikvaren, kunsthistorikeren Harry Fett, som mer enn noen andre satte sitt preg på embetet gjennom de 33 årene han satt i sjefsstolen – fra 1913 til 1946.

Minst kjent som riksantikvar er vel Herman Major Schirmer, som bare fungerte i fem måneder vinteren 1912/1913.

Men Riksantikvaren har også en ikke uvesentlig forhistorie, og det er et spørsmål om ikke Nicolay Nicolaysen bør regnes som landets første riksantikvar. Han var fra 1860 ansatt som antikvar og rådgiver for Kirkedepartmentet og skulle “beskæftige sig med rigets fortidslevninger”. I kildene fra 1880-årene og fremover blir han stadig kalt “rigsantikvar”, så det er liten tvil om at samtiden oppfattet ham slik.

"Om et norsk National-Museum"

2011-10-25T14:02:00.003+02:00

Danmark og Sverige har i likhet med de fleste andre land i Europa, sine nasjonalmuseer viet til kulturhistorisk formidling. Norge utgjør i så måte et unntak. Oslo har et Kulturhistorisk museum og et Norsk folkemuseum, men ingen av dem har status som nasjonalmuseer. Idéen om et kulturhistorisk nasjonalmuseum er imidlertid gammel, og den dukker fra tid til annen opp igjen, senest i forbindelse med diskusjonen om en eventuell flytting av Kulturhistorisk museum til Bjørvika.

I 1863 foreslo Fortidsminneforeningens formann og sekretær, Nicolay Nicolaysen, å opprette et “rigsmuseum”; ganske sikkert var inspirasjonen hentet fra Danmark, der statens kulturhistoriske samlinger var blitt samlet under ett tak i Prinsens Palæ i København i 1850-årene. Alt før den tid hadde Rudolf Keyser, som var Oldsaksamlingens første bestyrer, og numismatikeren C. A. Holmboe drøftet tanken.

På det tidspunktet fantes det alt en oldsaksamling ved Universitetet i Kristiania; den kunne for så vidt føre sin spede begynnelse like tilbake til 1811. Nå, mente mange, både i de vitenskapelige miljøene og på Stortinget, var hovedoppgaven å supplere den forhistoriske samlingen med gjenstander fra nyere tid – slike som kunne vise “almuens” skikker og materielle kultur.

Folkekulturen var et nøkkelbegrep i tiden. I 1879 søkte Yngvar Nielsen ved Universitetets etnografiske samling Stortinget om en ekstraordinær bevilgning på 1000 kroner for å bygge opp en slik samling. Det ble nederlag i avstemningen, men bare med ni stemmers overvekt. Det var ikke tanken om et museum for folkekultur man var mot, men heller koblingen til den etnografiske samlingen. Flere av representantene pekte på at man ikke kunne vise norske folkedrakter sammen med fjærprydede indianere, og det ble pekt på behovet for en samlet plan.

En slik plan var det Kristiania-arkeologen Ingvald Undset (bildet) kom opp med i 1885, da han på egen hånd gav ut propagandaskriftet Om et norsk National-Museum. Her leverte han argumenter for hvorfor landet trengte et landsdekkende museum som skulle omfatte alle perioder, “fra de ældste tider indtil de nyeste, fra de ældste primitive stadier, som vi kan komme på spor efter, indtil den nationale kulturs høieste blomstring i den hjemlige kunst fra de sidste tider”. Han ville bygge nytt og stort, og han ville plassere de kulturhistoriske utstillingene på øvre Thullinløkka, vis-a-vis det nybygde Nasjonalgalleriet – som han også ville inkludere i sitt nasjonalmuseum:

“De af vore forhåndenværende samlinger, der efter dette vil falde ind under det norske nationalmuseum, der bliver at organisere, vil altså blive: nationalgalleriet, skulpturmuseet, kobberstiksamlingen, kunstindustrimuseet, museet for nordiske oldsager, myntkabinettet og etnografisk museum. De tre sidste samlinger er som bekendt nu knyttede til universitetet; ved organisationen af et nationalmuseum måtte de da ei blot flyttes ud fra universitetets bygninger, men også i administrativ henseende skilles ud derfra,” skrev han.

Undsets forslag ble et stykke på vei gjennomført i 1904, da Oldsaksamlingen, Myntkabinettet og Etnografisk museum kunne flytte inn i nye lokaler nettopp på Thullinløkka. Men da hadde Norsk folkemuseum for lengst sett dagens lys, og det var ikke lenger noe tema å supplere de forhistoriske samlingene med nye tids gjenstander. I stedet gjennomførte man i løpet av få år en overføring av etterreformatoriske gjenstander fra Oldssaksamlingen til folkemuseet.

En annen strek i regningen for den opprinnelige planen var at Fornminneloven av 1905 delte det arkeologiske forvaltningsansvaret mellom Oldsaksamlingen og fire andre museer. Et tiltrengt nybygg fikk man, men prisen var altså å bli henvist til status som landsdelsmuseum. Men den gamle tanken om et samlet kulturhistorisk museum fortsatte en slags undergrunnstilværelse. Av og til har den stukket hodet frem – kanskje tydeligst hos A.W. Brøgger, som sørget for at Vikingskipshuset fikk sin plassering like ved Norsk folkemuseum. Og fremdeles i dagens debatt er det tydelig at de to gamle kulturhistoriske institusjonene i hovedstaden er knyttet til hverandre i et skjebnefellesskap.

St. Olavs hjelm

2011-10-22T09:25:00.003+02:00

I 1564, under Syvårskrigen, inntok svenske tropper Trøndelag. Den 29. mars det året returnerte en styrke på 800 knekter til Sverige, og med seg hadde de kisten med Hellig Olavs avsjelede legeme, samt det som ble beskrevet som “St. Olavs hjelm og sporer”. Helligdommene var hentet på Steinvikholm, der de hadde befunnet seg siden Reformasjonen. Kisten med innholdet etterlot de på Fløan, mens de øvrige gjenstandene ble ført i triumf til kong Erik den 14. i Stockholm og hengt opp i Storkyrkan. Der ble sporeparet og hjelmen hengende like til 1865, da de ble overført til Historiska museet.I Stockholm gjorde man krus på erobringen. I Johannes Messenius’ Stockholmskrønike fra 1620-årene heter det om Storkyrkan:

Och under thenna kyrkios hwalf
henger, som iagh tigh will båda,
om tu har lust them at skåda,
sancht Olufz sporar och stormhat,
som hölles för eij ringa skatt
i Norge, och fördes hijt tå
när kungh Erich slog juten på.

Selv i Erik Dahlbergs prestisjetunge Svecia Antiqua fra senere i samme århundre er “S. Oluffs Norries Konungs Ståhlhatt och Spåror” viet plass og avbildet.

Men hvorfor hang man gjenstandene opp i kirken? Og hvorfor hadde de havnet i Nidarosdomen i første omgang? Vel, det må nevnes at det ikke finnes spor i kildene etter hjelm og sporer som man knyttet til Olav den hellige, før det skjebnesvangre året 1564. Sakene er heller ikke nevnt i inventarlisten fra Steinvikholm i 1537, den som ble tatt opp etter at den siste erkebiskopen hadde forlatt landet. Det er derfor ikke helt umulig at koblingen mellom hjelm og sporer på den ene side og helgenkongen på den annen først skriver seg fra den tredveårsperioden da gjenstandene befant seg på Steinvikholm. Det som klart peker i retning av at koblingen under enhver omstendighet var relativt ny i 1564, er at så vel hjulsporer som hjelm med stor grad av presisjon kan dateres til en senere del av 1400-årene – de er altså fra en langt senere tid enn slaget på Stiklestad.

Dersom sakene overhodet kan knyttes til Nidarosdomen, må de altså ha kommet til kirken omkring hundre år før de ble plassert i Storkyrkan. Og med det nevnte forbeholdet bør de kunne knyttes til en grav fra 1400-tallet – en stormannsgrav, å dømme ut fra gjenstandenes høye kvalitet. Når svenskene fant på å plassere “sancht Olufz sporar och stormhat” i en kirke, knyttet de nemlig an til en tradisjon med dype røtter, en som nettopp har med begravelser å gjøre.

Vi har bevart flere testamenter fra middelalderen, der testamentatoren velger sitt gravsted og gir jordegods i betaling, samt sørger for at prestene holder årtidene. Av og til er meget spesifikke retningslinjer som gis. Ridderen og lagmannen Eindride Simonsson i Bergen, skrev sitt testamente i 1335, et par år før han døde. Her skrev han at han ville gravlegges i Kristkirken i Bergen, ved nordveggen, der hans Helga ligger. Men dersom han døde i Fjordane, ville han begraves i Eid kirke, “framom den stolen jeg pleier å sitte i”.

Det forekommer imidlertid også at slike testamenter inneholder bestemmelser som trolig kan forklare hvordan sporer og “stormhatt” havnet i Nidarosdomen i senmiddelalderen. Jon Marteinsson på Sørum etterlot seg en siste vilje da han omkring år 1400 ville dra på pilgrimsferd til Roma “og lengere om Gud vil”. Foruten å skjenke et stort jordegods til kirker og klostre på Østlandet og i Sverige, velger han seg gravsted i Hallvardskirken i Oslo i det tilfellet at han skulle dø før han kom av gårde. Men dersom han skulle komme tilbake fra ferden, ville han legges i Mariakirken, og dit ville han fraktes med sin stridshest og iført sin rustning og “ald reitskab som der til hører”. Som om ikke det var nok, skulle Jons skjold og hjelm henges opp i Korskirken, “der som dend unge Kong Haagen huiler”.

“Der som … Kong Haagen huiler”… Tro om ikke det kan være et lignende forhold som har ledet til forvekslingen i Trondheim? Det kunne jo tenkes at en ridder i 1400-årene besørget sitt stridsutstyr opphengt ved St. Olavs grav i domkirken der, og at man etter hvert assosierte gjenstandene med helgenkongen heller enn den døde ridderen. Som eksemplet med Jon Marteinsson viser, behøver ikke en gang ridderen å ha vært gravlagt i Nidarosdomen.

Ikke minst for arkeologer, som er vant til å tenke i dikotomier som gravgods – ikke gravgods for å skille kristne graver fra førkristne, kan denne delen av middelalderens gravskikk fortone seg som temmelig eksotisk. Første gang vi hører om praksisen her hjemme, er i forbindelse med kong Sverres begravelse i Kristkirken i Bergen i 1202. I sagaen heter det at det på veggen inne i kirken var festet et pelsklede, og på denne ble kongens merke, skjold, sverd og hjelm hengt opp. Fra arkeologiske funn kjenner vi til flere eksempler på at våpen i kristen middelalder er blitt lagt ned sammen med den døde. Ved utgravninger i Mariakirken i Oslo er det for eksempel funnet tre middelaldersverd som nok tilhører graver, og det samme fenomenet kjennes fra domkirken i Bergen. Et kjent eksempel fra nyere tid er sjøoffiseren Iver Huitfeldts kårde fra hans grav i Hurum kirke.

Dirk Hessels

2011-10-17T06:51:00.003+02:00

I Tveit kirkes våpenhus er det oppstilt en praktfull gravstein av mørk bergart. Den snart 400 år gamle steinen har en innskrift på hollandsk, og man har sagt om den at den i sin tid ble lagt over graven til en fremmed kapteinshustru som døde om bord i et skip i en havn i nærheten, og hvis lik ble fraktet opp elven til kirken og gravlagt der.

Gravsteinen bærer ikke preg av vær og vind; det er bare de høyeste partiene som er litt slitt, helst gjennom tråkk. Trolig har steinen ligget i kirkegulvet og markert en grav i kirkens krypt. Innskriften er like lett og lese i dag som da den var ny:

“Her ligger begravet Femeyan Jansdr. som venter på den lykkelige oppstandelse. Denne har vært den høyst ærede frue av Capetyn Dierick Hessels, tjener av sin kongelige majestet av Danmark. Stedt til hvile den 27. august A-o 1635”, står det i oversettelse. Gravminnet er dessuten prydet med et våpenskjold, tydeligvis ektemannens.

Hvem var da denne kvinnen, og hvem var “capetynen” hun var gift med? Er det riktig som lokaltradisjonen i Tveit hevder, og at den dødes forbindelse til dette distriktet var rent tilfeldig?

Nei, ikke helt, lyder det korte svaret. Riktignok er det ikke mye vi vet om Femian Jansdatter, men ektemannen hennes, Dirk Hanssøn Hessels, var en av kong Christian den fjerdes betrodde menn. Da Femian døde i 1635, var han kaptein på kongens skip, Gribben, og dessuten generalvisitør i Norge. Med andre ord var Dirik Hessels den øverste ansvarlig for tollvesenet i Norge, og som sådan en betydelig maktperson. Tolloppsynet var uavhengig av lensadministrasjonen, så Hessels stod til ansvar for kongen, og ingen andre.

I 1620-årene viser kildene at Femian og Dirk bodde i Helsingør. Der hadde de en datter, Tielke Dirksdatter, som var gift med borgeren Berent Willumsen. Tielke ble gravlagt i den tyske kirken i Helsingør. Navnene Femian og Tielke tyder på at familien var av hollandsk opprinnelse, og det samme gjør jo språket på gravmælet i Tveit kirke. Helsingør hadde svært mange hollandske innbyggere på denne tiden.

I 1620 var Dirk Hessels undervisitør i Norge, der oppdraget var å “visitere de Skibe, som der indkommer, anlangendes forbudne Tømmer og Tolden paa de Steder, den ikke er forpagtet”. Men to år senere truet kong Christian med å legge ham i jern på Bremerholm. Da oppholdt han seg i en havn i Bratsberg len. Hvordan han hadde pådratt seg kongens mishag, vet vi ikke. Så veldig alvorlig var det neppe, for året etter ble Hessels utnevnt til den viktige stillingen som “øverste Visitateur” i Øresund, og skulle samtidig være ansvarlig for visiteringen i Norge.

En tid senere, i 1626, kjøper han kongens skip, “Den forlorne Søn”, på 75 lester. Året etter er Dirk Hessels med i den kongelige kommisjonen som skulle inspisere fyrvesenet i Danmark, og hvis arbeid resulterte i at vippefyr ble satt opp flere steder, blant annet på Anholt.

Etter den tid blir forbindelsene mellom Agdesiden og Dirk Hessels mer og mer tydelige i kildene, dels som en konsekvens av at havnene i den nåværende kristiansandsregionen økte i betydning. Høsten 1629 hører vi at Hessels har beslaglagt tre hollandske skip i Flekkerøy og ført dem til København. Et helt kobbel av adelsmenn får beskjed om å dømme i saken mellom Hessels, “vores Generalvisiteur”, og de hollandske skipperne Michel Gabes og Eggebret Harrens av Harlingen og Gert Folckes av Warnes i Frisland. Etter denne tid er ikke lenger Dirk Hessels visitør i Helsingør, men han utnevnes snart til generalvisitør i Norge, og får dessuten bestalling som visitør i Mandal og Nedenes len. I begynnelsen av 1630-årene er han blant annet involvert i etterforskningen når “en stor Hob Skibe” unndrar seg ringpengene i Flekkerøy. I 1634 hører vi at han en stund ligger syk hos Jacob Søffrensøn i Flekkerøy.

Det er liten tvil om at Dirk Hessels hadde slått seg ned et sted her i distriktet. I 1635, noen måneder før Femian Jansdatter døde, ble nemlig bygården Hessels hadde eid i Helsingør, solgt. Når så det prektige gravmælet viser at Tveit kirke ble valgt som gravsted for hustruen, er det grunn til å at det var i Tveit de to bodde.

Roskilde 6 – langskibet fra Viken

2011-10-15T23:02:00.003+02:00

Suðr gnauðuðu súðir,
segl hýnd við stag rýndu;
vík skar vandlangt eiki,
Visundr hneigði þrǫm sveigðan.

(Skibene fór brusende afsted sydpa; sejlene, hejste til toppen, pludrede med tovene; skibene med de høje master furede søen; Visund lod sin svejede side duve.)

Tjodolv Arnorsson: Magnússflokkr

Fund af historiske skibsvrag påkalder sig altid offentlighedens interesse. Fascinationen, af hvordan vore forfædre har levet og anvendt skibe og både for hundreder af år siden, er stærk. Det kan derfor heller ikke undre, at fundet i 1996-97 af hele 10 skibsvrag i forbindelse med anlæggelsen af den nye museumsø ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde vakte betydelig opmærksomhed. Samtidig med de arkæologiske undersøgelser blev der udtaget prøver fra alle vragene til en foreløbig dendrokronologisk dateringsundersøgelse, og inden de arkæologiske udgravninger var afsluttet, var så godt som alle vrag dateret. Resultaterne af årringsundersøgelserne viste, at de 10 skibe var blevet bygget i perioden fra begyndelsen af det 11. århundrede til begyndelsen af det 15. århundrede. Alle var klinkbyggede og rigget med mast og råsejl. Byggematerialet var overvejende eg.

Vragene blev fundet i bunden af Roskilde fjord, hvor Roskilde by har sin nærmeste havn i kvarteret Vindeboder (oprindeligt vendernes boder), et navn som er dokumenteret i kilder fra højmiddelalderen (1291). Mindre arkæologiske undersøgelser i det tidligere strandengsområde har påvist spor af bebyggelse fra første halvdel af 1000-årene, og de mange fund herfra af såkaldt østersøkeramik og vestslaviske knivskedebeslag gør det rimeligt at antage, at Vindeboder i realiteten var et vendisk kvarter. Byen som sådan var fra slutningen af 900-årene et vigtigt støttepunkt for kongemagten og – efter at Roskilde blev bispesæde i 1020 – kirken. Adam af Bremen beretter omkring 1070, at Harald Blåtand opførte en kirke og anlagde en kongsgård i Roskilde, og at han selv blev gravlagt i kirken.

Hvad angår de fundne skibsvrag, adskiller de sig på afgørende vis fra de mindst lige så kendte vrag, som blev udgravet i 1950’erne og 1960’erne ved Skuldelev længere oppe i fjorden. Men mens de sidstnævnte repræsenterer en konkret begivenhed – nemlig etableringen af en sejlspærring i det ene sejlløb ned til byen, den såkaldte Peberrenden – viser dateringerne, at skibene ud for Vindeboder er et resultat af en langvarig funktion; idet disse fartøjer til forskellige tider er forlist eller af andre årsager blevet efterladt på lavt vand inde i havnen. Pragtstykket blandt de udgravede skibe er det fartøj, der benævnes Roskilde 6, og som også er det ældste af vragene. Det blev fundet i februar 1997, da kanalen, som omkranser museumsøen, blev gravet ud. Vraget blev skadet i forbindelse med gravearbejdet, og det viste sig desuden, at den forudgående tørlægning ligeledes havde berørt fartøjet. Ellers var skibet temmelig godt bevaret, men agterstavnen var blevet delvis ødelagt, da fartøjet på et tidspunkt var forsøgt trukket ind på lavt vand. At man ikke havde formået at trække vraget op på land, skyldes antagelig dels vandstanden, dels at vraget hurtigt var blevet fyldt med sand. Da det blev fundet, lå vraget kun 60 cm under den nuværende havoverflade.

Et ganske særligt skib
Roskilde 6 var i sin tid blevet repareret, men er i øvrigt kun mærket af få brugsspor. Skibet er det længste, som hidtil er kendt fra vikingetiden. Med en køl på hele 32 meter, har skibet haft en samlet længde på 36–37 meter, mens bredden blot er 3,5 meter. Længde/bredde-forholdet på 11:1 er usædvanligt. Fartøjet tilhører gruppen af den sene vikingetids lange, smalle krigsfartøjer med høje stævne, som også omfatter Skuldelev 2 og Hedeby 1, og det har været godt forsynet med årer, således som denne type skibe altid er. Med en spantafstand på 78 centimeter har skibet haft 38 rum, og det har med andre ord haft 39 tofter med 78 roere og en besætning på omkring 100 eller flere. Til sammenligning har de tre bedst kendte og bedst bevarede skibe fra ældre vikingetid – gravskibene fra Gokstad, Oseberg og Tune – henholdsvis 16, 15 og 12 tofter. De nogenlunde jævnaldrende Skuldelev 2 og Hedeby 1 har derimod begge 30 tofter.

Det er ikke blot størrelsen, som gør Roskilde 6 til et helt specielt fartøj, men også den meget høje håndværksmæssige kvalitet. Stort set alle overflader er høvlede, og de reparationer, som er foretaget, mens skibet stadig var i drift, er meget omhyggeligt udført. De horisontale, T-formede kølsvinsknæ, der tjener til fastholdelse af kølsvinet, er meget elegant udformet. Der er anvendt udsøgte materialer til byggeriet, og egeplankerne i bordgangene er indtil otte meter lange. Kølen består af ét langt midterstykke og et endestykke (lot) mod hver af stævnene. Stævnloterne er specielt lange, og sammenføjningerne af midterstykket og loterne er usædvanlige og komplicerede, sandsynligvis for at den lange køl både skulle opføre sig som om og give udseende af at være gjort af et enkelt stykke tømmer. Sammen tyder disse forhold på, at vi har at gøre med et fartøj, som har hørt hjemme i et stormands- eller høvdingemiljø, slik Jan Bill har påpegt. Spørgsmålet er nu, om det er mulig at udbygge denne konklusion.

De skriftlige kilder
Ser vi på samtidige skjaldekvad og, ikke mindst, senere saga- og lovtekster, tegner der sig et vist mønster, hvad angår langskibenes størrelse og kapacitet i første halvdel af 1000-årene. Judith Jesch har analyseret skjaldekvadene og mener, at skeið, skejd, er den mest almindelige skibsbetegnelse. I de strofer, hvor ordet forekommer, fremgår det klart af sammenhængen, at det er tale om krigsfartøjer. De beskrives som lange og/eller smalle, lastet med våbenføre mænd og så videre. Snekkja, snekke, optræder langt sjældnere, og det synes, som om dette er et mindre skib i forhold til skejden. Heller ikke dreki, dragen, forekommer særlig ofte. I ældre litteratur bliver dragen af og til opfattet som en særlig skibstype, men Jesch argumenterer for, at der snarere er tale om en poetisk omskrivning med udgangspunkt i det faktum, at skibe kunne være forsynet med dyrehoveder i stævnene. Af Tjodolv Arnorssons (død 1066) vers om Harald Hårderådes leding fremgår det desuden, at et og samme skib kan være en drage så vel som en skejd:

Skeið sák framm at flœði,
fagrt sprund, ór ô hrundit;
kend hvar liggr fyr landi
long súð dreka ens prúða;
orms glóar fax of farmi
fráns, sízt ýtt vas hônum,
bôru búnir svírar
brunnit goll, af hlunni.

(Jeg så skibet (skejden) blive stødt ud af elven ud i søen; fagre kvinde, se hvor den prægtige drages lange side ligger foran landet; den skinnende drages manke skinner over ladningen, siden den blev ført ned fra rullestokkene; den prydede nakke bar smeltet guld.)

Holder vi os til beskrivelserne i Snorre Sturlassøns Olav den Helliges saga, refereres der stadig til skibsstørrelser. Oftest er det skibe med 20 rum (20 tofter) som omtales. Således hører vi om Øyvind Urarhorn, som havde ”en snekke, en 20 tofters” (kap. 52), om Asbjørn Selsbanes ”langskib, en snekke med 20 tofter” (kap. 118), om Sigurd og Tore Erlingssønner, som havde hver sin 20 tofters med 90 mand om bord (kap. 138, jf. kap. 144), om Arne-sønnene Torberg, Finn og Arne som hver havde en 20 tofters (kap. 138) og om Hårek fra Tjøtta, som ligeledes havde ”en snekke, en 20 tofters” (kap. 140). I samme klasse eller noget mindre er den 15 tofters, som kong Olav gav Kjetil fra Ringnes i gave (kap. 52) og Tore Hunds langskibs-busse med en besætning på omkring 80 (kap. 133). I samtlige tilfælde er det stormænd, og først og fremmest sådanne som teksten betegner som tilhørende det aristokratiske niveau under konger og jarler, som er ejere af skibene. Når det gælder størrelsen, er disse fartøjer sammenlignelige med de ledingsskibe, som omtales i de norske middelalderlige lovtekster (20- og 25-tofters).

Men den samme saga skildrer også større skibe, og disse er lige så tydeligt knyttet til tidens øverste samfundslag: konger og jarler. Erling Skjalgsson har for eksempel et krigsskib, ”en stor skejd”, på 32 rum (kap. 22, jf. kap. 144). Skibet havde en besætning på 200 (kap. 22). Olav Haraldsson nævnes i forbindelse med to langskibe, som tydeligvis er større end de mere ordinære stormandsskibe. Om skibet Karlhovde siges det blot, at det havde en besætning på 100 (kap. 45), mens Visunden (kap. 144), som kong Olav lod bygge, ifølge Magnus den Godes saga (kap. 19) havde over 30 rum. Håkon Jarl havde på sin side en drage på 40 rum (Olav den Helliges saga kap. 147), mens Knud den Stores drage hævdes at have været på hele 60 rum (kap. 147).

Overensstemmelsen mellem den skibsarkæologiske vurdering af Roskilde 6 og de skriftlige kilders udsagn, når det gælder fartøjstyper og -størrelse i første halvdel af 1000-årene er slående. Der er grund til at antage, at vi i Roskilde 6 har at gøre med et krigsskib, som har tilhørt en person af meget høj rang, sandsynligvis en konge eller en jarl. Skibet har været af typen skejd.

Dendrokronologi
Muligheden for at fortage dendrokronologiske undersøgelser af historiske skibsvrag forbedres hele tiden efterhånden som netværket af dendrokronologiske grundkurver bliver mere og mere finmasket. I de senere år er netværket for dendrokronologiske grundkurver for egetræ blevet udbygget med en grundkurve for det sydlige Norge, dækkende kystregionen fra Lindesnes i syd til og med regionen omkring Oslofjorden i øst. Det sydlige Norge hører til området for egetræernes naturlige udbredelse, og grundkurven er en væsentlig forudsætning for, at der kan udføres dendrokronologiske undersøgelser på historiske skibsvrag i Sydskandinavien.

Allerede ved den præliminære årringsundersøgelse af de første tre prøver fra Roskilde 6 stod det klart, at voksestedet for de træer, der var anvendt til bygningen af skibet, sandsynligvis skulle søges i områderne omkring Oslofjorden – Vestfold og Østfold - måske i Bohuslen. Undersøgelsen viste, at ingen af de tre prøver havde splintved bevaret samt, og at den yngste bevarede årring i de tre prøver var dannet i år 998. Korrigeres der for de manglende årringe i splintveddet kunne fældningstidspunktet for træerne, som de tre prøver stammede fra, sættes til første halvdel af det 11. århundrede, hvilket også angav tidspunktet for bygningen af skibet. Ved udvælgelse af prøver til en dendrokronologisk undersøgelse af et klinkbygget skib får man langt de bedste prøver til undersøgelse ved at udtage disse fra bordplankerne, som normalt er radialt udkløvede og derved indeholde rigtig mange årringe – i heldige tilfælde alle årringene fra marv til og med splintveddet. Spanterne er ikke egnede til årringsundersøgelse, idet de har spinkle dimensioner og som sådan ikke indeholder mange årringe, ligesom de ofte stammer fra træer, som er udvalgt på grund af kroget og atypisk vækst. Efter at alle skibsdele var dokumenteret blev der udtaget yderligere 12 prøver, og alle 15 prøver blev udtaget af bordplanker.

I alt er 11 prøver dateret. De 10 kan henføres til skibets byggetidspunkt, mens den 11. stammer fra en reparation. Årringskurverne for de ti prøver, som kan henføres til konstruktionsfasen af skibet, kan sammenregnes til en middelkurve på 339 år. Denne kurve er forsøgt kryds-dateret med de ”store” egetræskronologier, som er udarbejdet på grundlag af materiale, der er indsamlet i Mellem- og Nordeuropa. Særlig egetræskronologierne fra det sydlige Skandinavien var interessante, og den passer perfekt sammen med grundkurven for egetræ, som dækker regionen omkring Oslofjorden. Dette indicerer, at træerne, som prøverne stammer fra, har vokset i områderne omkring fjorden, sandsynligvis i Vestfold. Én af de ti prøver har rest af splintved bevaret, hvilket gør det muligt at bestemme fældningstidspunktet for træerne, som prøverne stammer fra, indenfor en snæver tidsramme. Den yngste bevarede årring i splintveddet blev dannet i år 1017, og korrigeres der for de manglende årringe kan fældningstidspunktet fastsættes til 1025-26 (indenfor tidsrummet 1018-1032) på grundlag af den splintstatistik som gælder for egetræer, der stammer fra det sydnorske område.

Årringskurven for prøven, som stammer fra en reparation indeholder 241 årringe. Den kryds-daterer ikke med kurverne for de tidligere nævnte 11 prøver, som indgår den beregnede middelkurve. Dette indicerer, at træet, som prøven stammer fra, har vokset under helt andre betingelser end træerne, som de øvrige daterede prøver stammer fra. Den kryds-daterer bedst med grundkurver, som er udarbejdet på grundlag af materiale, som er indsamlet i områderne omkring Østersøen. Det er ikke muligt at komme voksestedet nærmere på det foreliggende grundlag. Den yngste bevarede årring i prøven, som ikke har splintved bevaret, er dannet i 1024, og korrigeres der for manglende splintved, kan det beregnes, at den stammer fra et træ, der formentlig er fældet efter AD 1039. Skibet er altså repareret på dets færd rundt i Østersøen 20-30 år efter, at det blev bygget.

Fra Nesjar til Helgeå
For at opsummere: Skibet Roskilde 6, et langskib af typen skejd, er bygget i Oslofjord-området, mest sandsynligt i Vestfold omkring 1025, og det endte sine dage i Roskilde havn på et ukendt tidspunkt efter 1039 efter at være blevet repareret et sted i Østersø-området. I denne periode var de dansk-norske forbindelser, som også vort skib for så vidt udtrykker, særlig tætte. Ja, landområderne syd og nord for Skagerrak var i store dele af perioden samlet under én fælles konge, og skibe og flådemagt spillede en afgørende rolle i konflikterne mellem regenterne i de fremvoksende skandinaviske riger. Store dele af perioden var desuden præget af militær oprustning, og flere kilder beretter om store flåder under kongelig kommando. På denne baggrund er det muligt at skitsere hvilke politiske og militære relationer, der kan have ført til konstruktionen af Roskilde 6 og hvilke, som senere førte skibet sydpå til Roskilde. Det skal her nævnes, at Roskilde 6 ikke er noget enestående skibsarkæologisk eksempel på forbindelserne på tværs af Skagerrak i 1000-årene. To af fartøjerne i Skuldelev-fundet, nr. 1 og nr. 6, er således bygget af fyrretræ i Vestnorge, det første efter 1025 og det andet efter 1027. Og Skuldelev 1 er repareret 1050-1060 med egetræ, som har vokset i området omkring Oslofjorden.

I 1015, ti år før Roskilde 6 blev bygget, udruster den nye konge af Danmark, Knud den Store, en stor flåde for at erobre England. Året efter tages han i ed som Englands konge. Med på englandstogtet var den norske stormand Eirik Håkonsson jarl, den senere jarl af Northumbria, som siden årtusindskiftet havde siddet på magten i Vestnorge ved at anerkende den danske konge Svend Tveskægs overherredømme. Jarlen var ikke den eneste stormand fra det nuværende Norge, som støttede Knud den Store i hans bestræbelser for at vinde den engelske trone. En runeindskrift fra Galteland i Aust-Agder er for eksempel ristet til minde om en vis Bjor, som døde, da han var med i Knuds ”lid” i England. Som det ofte var tilfældet i 900- og 1000-årene, havde kong Svend ellers beholdt den direkte kontrol i Viken, hvilket i praksis vil sige kystlandskaberne fra Lindesnes til Göta elv. Hele Skagerrak-området var dermed et indre dansk farvand ved begyndelsen af vores periode, hvilket gør det umuligt at forstå de politiske og militære konflikter i begyndelsen af 1000-årene på baggrund af nutidens skandinaviske landegrænser.

Samtidig med at Knud den Store satte kursen mod England, kom den senere kong Olav Haraldsson (den hellige) tilbage til Norge fra England. Olav var søn af Harald Grenske, som ifølge den vestskandinaviske sagatradition havde kontrolleret Viken på Harald Blåtands vegne i slutningen af 900-årene. Det er usikkert, om Olav kom til Norge som den engelske kong Ethelreds allierede, eller om det skete i forståelse med kong Knud, som jo var optaget af at hævde sin arveret i England. Efter et søslag ved Nesjar syd for Vestfold i 1016, hvor Olavs flåde besejrede Eirik Jarls bror, Svein Håkonsson, følger under alle omstændigheder en periode, hvor Olav Haraldsson i kildene fremstår som konge af Norge.

Knud den Stores nordsøimperium var en væsentlig magtfaktor i det nordvestlige Europa. I 1025 hører vi om fjendskab mellem Olav Haraldsson og kong Knud. Det år hærger en norsk flåde de danske kyster. Året efter beretter flere kilder om et stort slag mellem Olav Haraldsson og svogeren, kong Anund Jakob i Sverige, på den ene side og en dansk-engelsk flådestyrke på den anden. Kilderne (Saxo, Heimskringla og William af Malmesbury) er ikke enige i udfaldet af slaget ved Helgeå i Skåne, men det er hævet over enhver tvivl, at slaget i det lange tidsperspektiv markerede indledningen på Knuds overherredømme i Skandinavien. Olav Haraldssons herredømme nord for Skagerrak tilhører således perioden fra Nesjar-slaget i 1016 til Helgeå-slaget ti år senere, hvor stadig flere af stormændene i Norge sluttede sig til kong Knud. I 1028 var Olav Haraldsson fordrevet. Forud for Helgeå-slaget beretter Heimskringla, når det gælder den store dansk-engelske opmarch i Roskilde, at der var ”en talstærk hær af udlændinge i Danmark, både englændere og nordmænd (Olav den Helliges saga, kap. 161). Knuds søn, Svein Alfivason, regerede derefter i Norge i sin fars navn.

Efter Knud den Stores død i 1035 gik det danske nordsørige i opløsning. Magnus den Gode, en 11-årig søn av Olav Haraldsson, tog magten i den norske del af riget efter at have indgået et forbund med flere af de stormænd, som tidligere havde støttet Knud. Da Knuds efterfølger, Hardeknud, døde i 1042, overtog en søn af Ethelred, Edward, kongeværdigheden i England, mens Magnus den Gode blev kåret til konge også i Danmark. I årene, som fulgte, var der stadig konflikter mellem Magnus og prætendenten til den danske trone, Svend Estridsen, Knud den Stores søstersøn. I 1047 fordrev Svend kong Magnus fra Danmark, og kort tid efter dør Magnus, og Svend Estridsen bliver konge. Året før havde Magnus måttet acceptere farbroderen, Harald Hårderåde, som medregent. Efter Magnus’ død fulgte så en lang periode med krig mellem Harald Hårderåde og Svend Estridsen, og først i 1064 opgav Harald sit krav på den danske trone. Svend opretholdt på sin side kravet på kongeværdigheden i England.

Det er inden for dette ca. 50 år lange tidsrum med alle dets konflikter og kontakter på tværs af Skagerrak, at vi skal søge Roskilde 6-skibets ”karriere” fra nybygget krigsfartøj til vrag. Søger vi efter den direkte baggrund, for at skibet blev bygget, er der flere muligheder. Sagakilderne beskriver en storstilet oprustning af flåden under Olav Haraldsson såvel forud for Nesjar-slaget som forud for den begyndende konflikt med Knud den Store i 1025 og det følgende slag ved Helgeå. I 1016, inden slaget ved Nesjar, fortæller Heimskringla (Olav den Helliges saga, kap. 47), at Olav Haraldsson havde opbygget en stor flåde i Viken. Kongen selv havde et skib, som hed Karlhovde, og den legendariske Olavssagaen (kap. 24) oplyser endvidere, at dette skib var blevet bygget vinteren før, da Olav opholdt sig i Viken. Karlhovde er det eneste navngivne skib i de bevarede kilder, som har proveniens fælles med Roskilde 6. Før slaget ved Helgeå blev en ny, stor flåde udrustet. Den bestod ifølge sagaen af 350 skibe. Nu hed Olavs eget skib Visunden, ”det var et vældig stort skib; i forstavnen havde det et bisonhoved, som var belagt med guld”. Det var dette skib, der som tidligere nævnt havde 30 rum. Visunden var ifølge Heimskringla bygget i Trondheim, og skibet var blandt dem, som overlevede Helgeå-slaget. Ifølge skalden Tjodolv Arnorssons Magnússflokkr var det den gamle Visunden, som var Magnus den Godes eget skib, da han rejste til Danmark for at blive kronet der i 1042. Omfanget af oprustningen i Oslofjord-området forud for Helgeå-slaget illustreres på bedste vis i Heimskringla, som skildrer, hvordan der efter slaget ikke var andet end bondeskuder at få fat på i Vestfold (Olav den Helliges saga, kap. 167).

Men selvom byggetidspunktet for Roskilde 6 ligger inden for den periode da Olav Haraldsson havde herredømmet i Viken, er det ikke sikkert, at byggeriet har foregået i hans regi. Der er mange eksempler på stormænd, som stod på Knud den Stores side, og også senere – under Magnus den Gode og Harald Hårderåde – omtales stormænd, som sluttede sig til den danske konge. Morkinskinna fortæller for eksempel om Håkon, søn af lensmanden Ivar Hvite i Viken, som efter en konflikt med Harald Hårderåde sluttede sig til kong Svend Estridsen og blev hans landeværnsmand.

Tilsvarende mange muligheder er der, når det gælder de begivenheder, som førte skibet til Roskilde mange år efter, at det var blevet bygget. Det kan være sket i forbindelse med stridighederne mellem Olav og Knud i 1020-årene, mens Magnus var konge i både Danmark og Norge i 1040-årene, eller da Harald kæmpede mod Svend frem til 1064, for bare at nævne et par alternativer. Skibets helt specielle karakter gør, at det trods alt ikke er usandsynligt, at bygherren faktisk er at finde blandt de konger og stormænd, der er omtalt her, og det må regnes for i højeste grad sandsynligt, at fartøjet har deltaget i én eller flere af de dansk-norske konflikter, som satte præg på første halvdel af 1000-årene, det være sig slaget ved Helgeå eller senere sammenstød.

(Av Niels Bonde og F.-A. Stylegar)

Litteratur
Baillie, M.G.L. & J. Pilcher 1973: A simple cross-dating program for tree-ring research, Tree-Ring Bulletin 33, pp. 7-14.
Baittinger,Claudia, Niels Bonde, Helge Paulsen & Frans-Arne Stylegar. 2009: “Med ryggen til fjellet” – dendrokronologi og eika på Sørlandet. Årbok 2009 Fortidsminneforeningen, s. 157-164.
Bartholin, Thomas. S. 1998. Dendrokronologisk undersøgelse af Vrag 1 og 6 fra Skuldelevfundet. NNU Rapport 15 • 1998. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Bill, Jan, Morten Gøthche & Hanne Marie Myrhøj 1998: Nordeuropas største skibsfund. Ni skibe fra vikingetid og middelalder under museumsøen i Roskilde. Nationalmuseets Arbejdsmark 1998, s. 136-158.
Bill, Jan, Morten Gøthche & Hanne Marie Myrhøj 2000: Roskildeskibene. I: T. Christensen og M. Andersen (red.): Civitas Roscald – fra byens begyndelse, s. 211-258. Roskilde.
Bjørgo, N. 1965: Skipstypar i norrøne samtidssoger. Sjøfartshistorisk årbok 1965, s. 7-20.
Bonde, Niels 1984: Dendrokronologiske undersøgelser på skibstømmer fra Fribrødre Å ved Maglebrænde på Falster, Hikuin, 10, s. 275-278.
Bonde, Niels & Ole Crumlin-Pedersen 1990: The dating of Wreck 2, the Longship, from Skuldelev, Denmark, News Warp, nr. 7, s. 3-6.
Bonde, Niels, Christensen, Kjeld, Eriksen Orla H. & Kent Havemann 1991: Dendrokronologiske dateringsundersøgelser på Nationalmuseet 1990. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1990. København, ss. 226-242.
Bonde, Niels & Arne Emil Christensen 1993: Dendrochronological dating of the Viking Age Ship burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway, Antiquity, vol. 67, number 256, ss. 575-583
Bonde, Niels 1994: De norske vikingeskibsgraves alder. Et vellykket norsk-dansk forskningsprojekt. Nationalmuseets Arbejdsmark 1994. pp. 128-148. English summary.
Bonde, Niels 1997: Dendrochronological Dating of the Viking Age Ship Burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway. Archaeological Sciences 1995. Proceedings of a conference on the application of scientific techniques to the study of archaeology. Liverpool, july 1995. Oxbow Monograph 64, ss. 195-200.
Bonde, Niels & Aoife Daly 1999: Dendrokronologiske undersøgelser 1998. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1998. København, ss. 346-364.
Bonde, Niels & Aoife Daly 2000: Dendrokronologiske undersøgelser 1999. Arkæologiske udgravninger i Danmark 1999. København, ss. 326-339.
Bonde, Niels 2005. Træ som arkæologisk kilde – nye muligheder. Arkeologi och naturvetenskap. Gyllenstiernska Krapperupstiftelsens Symposium Nr. 6 År 2003, ss. 344-352.
Bonde, Niels & Frans-Arne Stylegar 2009: Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Viking vol 72, s. 149-168.
Bonde, Niels 2010: Dendrokronologisk undersøgelse af prøver fra historisk skibsvrag (vrag 6) fundet i ’Roskilde gl. havn’. NNU Rapport 3 • 2010. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Brøgger, Anton W. 1940: Fra Helgeån til Stiklestad. Viking vol 4, s. 1-39.
Brøgger, Anton W. & Håkon Shetelig 1950: Vikingeskipene. Oslo.
Christensen, Kjeld & Kent Havemann 1998: Dendrochronology of oak (Quercus sp.) in Norway. AmS-Varia 32, Stavanger, s. 59-60.
Crumlin-Pedersen, Ole 1997: Viking-Age Ships and Shipbuilding in Hedeby/Haithabu and Scleswig. Ships and Boats of the North 2. Schleswig & Roskilde.
Crumlin-Pedersen, Ole & Olaf Olsen (red.) 2002: The Skuldelev Ships I. Topography, Archaeology, History, Conservation and Display. Ships and Boats of the North 4.1. Roskilde.
Den legendariske Olavssaga 2000: Oversatt av K. Flokenes. Stavanger.
Den Norsk-islandske skjaldedigtning 1912-1915: Udgitt ved Finnur Jonsson. København.
Eriksen, Orla H. 1993: Dendrokronologisk undersøgelse af skibsvrag fra Klåstad, Norge. NNU Rapport 21 • 1993. Nationalmuseets Naturvidenskabelige Undersøgelser.
Falk, Hjalmar 1912: Altnordisches Seewesen. Heidelberg.
Helgesson, Bertil 2003: Slaget vid Helge å – några aspekter på ett sägenomspunnet slag. Föreningen Gamla Christianstads årsskrift, s. 5-17.
Hultén, Eric 1971: Atlas över växternas utbredning i Norden. Stockholm.
Jesch, Judith 2001: Ships and Men in the Late Viking Age. The Vocabulary of Runic Inscriptions and Skaldic Verse. Woodbridge.
Malmros, Rikke 1985: Leding og skaldekvad. Det ellevte århundredes nordiske krigsflåder, deres teknologi og organisation og deres placering i samfundet, belyst gennem den samtidige fyrstedigtning. Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, s. 89-139.
Moberg, Ove 1989: The battle of Helgeå. Scandinavian Journal of History 14:1, s. 1-19.
Morkinskinna 2001: Oversatt av K. Flokenes. Stavanger.
Snorre Sturlasons kongesagaer 2009: Redigeret af Finn Hødnebø. Oslo.
Ulriksen, Jens 2000: Vindeboder – Roskildes tidlige havnekvarter. I: T. Christensen og M. Andersen (red.): Civitas Roscald – fra byens begyndelse, s. 145-198. Roskilde.

Bergs kirkegård

2011-10-12T21:41:00.001+02:00

Har du hørt om den gamle kirkegården på Berge i Lyngdal? Den er nevnt et par ganger i kildene fra tiden før reformasjonen. Stedsnavn som Bergs kjørkegard, Kjørkegardsåkeren og Kjørkeledet avslører at kirkegården lå et sted i nærheten av byttet mellom Rossfjord og Berge, der amtmann P. Holm i 1790-årene fortalte at det “findes Tegn til at have været en Kirkegaard uden at man veed at der i fordum Tid har staaet en Kirke”. En kildeopplysning jeg tilfeldig kom over i Statsarkivet i Kristiansand, godtgjør at kirkegården ble brukt også etter reformasjonen, idet en mann som hadde tatt sitt eget liv, ble gravlagt der i 1623. Slikt ble det bråk av, og saken endte på tinget.

Første gang vi hører om kirkegården på Berge, er i 1388. Det året, det første i dronning Margaretas regjeringstid, vitner nemlig presten i Å (Lyngdal), Håvard Jonsson, og to andre lyngdøler at de hadde vært samlet “j kirkiugardenom a Berrghi” på Mikkelsmess (29. september) med mange andre gode menn. Der overvar de at Roald Petersson og hustruen Steinvor Øyulfsdotter solgte en part i Høyland mot en part i Birkeland og 20 mark i løsøre.

Så går det åtti år før vi igjen møter en henvisning til kirkegården på Berge i kildene våre. I 1465 dømmer tolv lagrettemenn i Lister Torgeir Aresson til å bøte én mark i gull til avdøde Jon Torkelssons barn, enda om lagretten fant at Torgeir ikke kunne holdes ansvarlig for at Jon var død ved drukning.

Denne rettssaken hadde altså funnet sted “a Bergs kirkiugarde j Lygnodale”, og tidspunktet var nesten det samme som i forrige tilfelle – “manedaghen nestæ efter Michialsmesso dagh”. Det er liten tvil om at Mikkelsmess var tiden da tinget (høsttinget) for Bergs tinghå eller skipreide ble avholdt. Bergs tinghå omfattet et område som mer eller mindre tilsvarte den nåværende Lyngdal kommune. Likevel skiller denne situasjonen seg fra det som oftest er tilfelle med bygdetingene på Agder i senmiddelalderen, som sjelden ser ut til å foregå i tilknytning til kirker eller kirkegårder (både eiendomshandler og rettsforhandlinger kunne imidlertid foregå på kirkebakken).

Både navn og tradisjon peker ellers ut moen mellom Berge og Rosfjorden som stedet der bygdetinget (skipreidetinget) ble holdt, uten at vi vet nøyaktig hvor. Det stedsnavnet som kanskje mest direkte peker mot tinget, er Tingvollen. Denne ligger imidlertid helt nede ved Rosfjorden, ca. 150 meter nord for Sørlandsbadet. Uansett, i tilknytning til tingstedet har det altså vært en kirkegård, trolig også en kirke. Kirken/kirkegården har vel neppe hatt direkte forbindelse med et gårdstun, slik middelalderkirkene på landsbygda gjerne har ellers (tenk bare på Austad kirke). Kanskje har den vært en kirke som først og fremst var knyttet til ting og tingsamlinger? Det er jo dessuten mulig, gitt koblingen til Mikkelsmess, å tenke seg at kirken på Berge var viet til St. Mikael…

Hendelsen i 1623
Likevel ser det ut til at kirken og kirkegården på Berge ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen i 1537, selv om tingsamlingene fremdeles ble holdt i området. I 1623 beskrives nemlig kirkegården som øde. Men denne siste kilden blir vi nødt til å nærme oss via en liten omvei!

Det har seg nemlig slik at tingbøkene fra denne perioden er tapt. Men ved et tilfelle har vi bevart for ettertiden utdrag av enkelte protokoller fra første halvdel av 1600-årene. Hundre år eller så etter dette var nemlig Jens Braunmann, som residerte på Boen i Tveit, innom en uthavn – vi vet ikke hvilken – på reise mellom Arendal og Kristiansand. Der ute brukte en skolelærer den da hundre år gamle rettsprotokollen til leseøvelser for elevene! Braunmann tok med seg boken, og da han døde i 1752, havnet boken hos hans svoger, Arendalskjøpmannen Thomas Ellefsen. Siden forsvant tingboken igjen, men ikke før Ellefsen hadde skrevet av en del utdrag, og avskriften er bevart. Det er i denne avskriften, de såkalte “Ellefsens excerpta”, at vi finner en henvisning til kirkegården på Berge.

Det dreier seg om en sak som var oppe på rådstua i Kristiansand høsten 1642, på lagtinget. Av sammenhengen forstår vi at saken er en del av en prosess mot den tidligere kongelige fogden i Lister, Johan Widow. Widow hadde i sin tid vært kongens tjener på Huseby, men hadde fått rykte på seg for å putte majestetens inntekter i egen lomme. Den delen av saken som er av interesse for oss i denne sammenheng, er en bot som Odd Osmundsøn Svennevig i Lyngdal hadde betalt mange år tidligere, men som ikke var blitt regnskapsført. Dessverre er ikke avskriften fullstendig, men det fremgår at Odd og flere andre personer 19 år tidligere hadde begravd en død mann, en selvmorder, “udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen”.

Etter datidens lovverk var dette forbudt. Mennesker som hadde tatt sitt eget liv, skulle ikke gravlegges på kirkegården. Det var først i 1842 at forbudet ble opphevet. I middelalderlovene het det seg at selvmordere skulle begraves i flomålet, der sjø og land møtes, og dette fortsatte man med i en del tilfeller også på 1600- og 1700-tallet. Men tanken om å benytte en nedlagt kirkegård til formålet, må ha vært nærliggende, slik den var for Odd Osmundsøn.

Men Odd var altså blitt bøtelagt for denne handlingen, og han hadde også betalt de 30 riksdalerne. Nå, 19 år senere, møter han i retten med skriftlig erklæring fra den tidligere lensherren, Christoffer Gøye, om at saken for lengst er gjort opp. Sistnevnte bodde i 1642 på Hisøy ved Arendal. Erklæringen er verdt å sitere i sin helhet:

“A.o 1642 d. 3d Septembris haffver Odt Svineviig udj Listerlehn mig anmoedet ladet, och vaer aff mig begierendis, Jeg hannom at at ville meddiele, mit Videnschaff, belangendis een døed mand som hand med fliere haffver nedersatt, och begraffvet udj dend øde Kierchegaard paa Lyngdels moen, da vaar derom udj sin tids forhverffedt dom, och Jeg siden des Sagh haffver affsoenet, for tredie Rixdaler, som den Letferdige Compan Johan Vidou schullet indfordrett, och Kong. maie. och mig haffvet till Regenschab førtt, hvilket aff hannom icke er scheett /: dog for min dend fembte part forschr.ne Johan Vidou Jeg achter om at søge :/ saa udi Sandhed, daa med min egen haand har underschreffvet, Ex Hiserøen Anno & die ut supra, Christoffer Gøye. Egen hannd.”

1821-utskiftningene

2011-10-03T17:50:00.002+02:00

13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på Dåreid, og jorder som frem til da hadde vært delt mellom alle bøndene på gården, fikk nye eiere. For at hvert bruk skulle få sine teiger mest mulig samlet, måtte flere av brukene flytte ut fra det gamle fellestunet på høydedraget rett nord for Dåreidvannet. Slik var det på mange av gårdene i Spind i disse årene.

Det er en innarbeidet oppfatning at det først var med den utskiftningsloven som ble gjort gjeldende fra 1858 av, at oppløsning av teigblanding og klyngetun fikk noe særlig omfang på Sør- og Vestlandet. Den eldre loven, Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, som kom i 1821, har gjerne vært omtalt som mindre hensiktsmessig. Ja, i mange bygder kan det ved første øyekast se ut til at det ikke ble gjennomført spesielt mange utskiftninger etter den nye loven, heller. Spind er en slik bygd. Men når man går kildene nærmere etter i sømmene, ser man at forklaringen på dette siste forholdet er at det knapt var behov for noen utskiftning etter loven fra 1858 i Spind. For her var flertallet av gårdene blitt utskiftet 10, 20, 30 år tidligere – etter den utskjelte 1821-loven. Av de 52 matrikkelgårdene i Spind, hadde det nemlig vært utskiftning på 29 mellom 1825 og 1857.

Sammenlignet med nabolandene begynte utskiftningene i Norge på et sent tidspunkt, og lovverket var da tydelig påvirket av først danske (1821-loven) og deretter svenske forhold. I Danmark var stavnsbåndet blitt opphevet og landboreformene satt i gang fra 1784 med utskiftninger og oppløsning av landsbyfellesskap. Etter hvert begynte man i København og bekymre seg for “det skadelige fellesskapet” (teigblandingen) også i den norske delen av riket. Fra amtmennene i Norge ble utførlige innberetninger om ”jordfellesskapet” sendt til hovedstaden. Et lovutkast lå ferdig da unionen mellom Danmark og Norge ble historie i 1814, og det var dette som lå til grunn for den loven som ble vedtatt av Stortinget i 1821.

Viktige bestemmelser i loven var:

· Teigene til én eier skulle i størst mulig utstrekning samles på ett sted

· Som grunnlag for jordskiftet skulle man bruke landskylden. De forskjellige delene av innmarka skulle takseres etter bonitet

· Brukerne skulle selv bekoste utskiftningen, og utgiftene skulle dekkes etter hver enkelt bondes del av gårdens samlede skyld

· Utskiftning var en frivillig ordning, men gårder som tilhørte kirken samt embetsgårder skulle arronderes på nytt før de fikk ny bruker

I praksis gjorde loven fra 1821 det bare mulig med utskiftning, den påla det slett ikke. I vestre deler av Lister og Mandals amt, der det forekom utstrakt teigblanding, er det store forskjeller fra bygd til bygd med hensyn til hvilke konsekvenser denne første utskiftningsloven fikk. I Spangereid og Tonstad har loven nesten ikke satt spor, mens det forekom et betydelig antall utskiftninger f. eks. i Lyngdal, Vanse og Hidra – og i Spind, altså. Det har nok en viss sammenheng med hvor langt bruksdelingen var kommet i den enkelte bygd, men skyldes sikkert også andre forhold, herunder sterke enkeltpersoners innflytelse.

Mange utskiftninger

De fleste av disse tidlige utskiftningene ble tinglyst, og dermed kan man finne opplysninger om dem – ofte nokså knappe, riktig nok – i pantebøkene. Men det fantes også det som er blitt kalt “private utskiftninger”, og som slett ikke alltid ble tinglyst, og oftest bare når det var nødvendig, f. eks. i forbindelse med konflikter eller nye utskiftninger. Det kunne derfor gå lang tid fra en privat utskiftning ble gjennomført og til den ble tinglyst; på Tjersland i Lyngdal hadde man utskiftning i 1823, og denne ble ikke innført i panteboken før i 1889. Tallene for Spind som er gjengitt ovenfor, inneholder ikke utskiftninger av denne typen, slik at det i prinsippet kan ha vært enda flere enn 29 matrikkelgårder som ble utskiftet etter den første loven.

Flere av de største og mest oppdelte gårdene i Spind ble utskiftet i disse årene. Det var vel gjerne her problemene knyttet til teigblandingen ble opplevd som størst. Spindanger (11 bruk i 1865) ble utskiftet i 1837, Lyngsvåg (12 bruk i 1865) i 1826, Sævik (22 bruk i 1865) i 1834 og Helle (14 bruk i 1865) i 1841, for bare å nevne noen. Utskiftningen på Helle må ha vært usedvanlig krevende – den ble påbegynt i september 1837, og ikke avsluttet før i juni 1841.

Den første utskiftningen jeg har funnet i kildene, skjedde på Ytre Stautland i 1825. Ellers kunne det forekomme at det ble gjennomført flere enn én utskiftning etter 1821-loven. På Reisvåg var det utskiftning som omfattet hele gården i 1828 og igjen i 1840. De fleste utskiftningene var begrenset til teigene i innmarka, men det fantes unntak. Bumarka i Reisvåg ble delt i 1826, og det var utskiftninger av utmark på Ytre Stautland i 1844, i Våge i 1850 og i Berevåg i 1857.

I en del tilfeller var det ikke mulig å gjennomføre utskiftning uten å flytte på hus. Av og til ligger murer, hager og små jordlapper igjen i det gamle tunet som stumme vitner om en bosetningsform som trolig hadde eksistert siden middelalderen da fellestunet ble oppløst for 150 år siden. Disse sporene er viktige kulturminner. Slik er det på Bruhauen under Husefjellet på Dåreid, og det er ikke det eneste eksemplet i bygdene her omkring. Det finnes et godt bevart “klyngetun” av denne typen også på Ås i Austad sogn, og for alt jeg vet, finnes det flere også i Spind.

Inter Ambo Maria - Between Scandinavia and the Black Sea

2011-09-27T19:19:00.002+02:00

Finally, the proceedings of our Black Sea conference - held in Gaspra in the Crimea in November last year - are here! It has turned out to be, if I might say so, an interesting volume, as well as a beautifully crafted book. Here is an excerpt from the foreword by Igor N. Khrapunov and me, and an overview of the different articles in the book.

It is said that the earth’s circle which the human race inhabits is torn across into many bights, so that great seas run into the land from the out-ocean. Thus it is known that a great sea goes in at the Straits of Gibraltar, and up to the land of Jerusalem. From the same sea a long sea-bight stretches towards the north-east, and is called the Black Sea, and divides the three parts of the earth; of which the eastern part is called Asia, and the western is called by some Europa, by some Enea. Northward of the Black Sea lies Swithiod the Great, or the Cold.

In these words the great Icelandic saga writer Snorre Sturluson introduces his Chronicle of the the Kings of Norway in c. 1230. To Snorre and to other saga writers, the significance of Swithiod the Great lay in it being the Urheimat of Odinn and the other Norse gods, whom they believed were real people who had once migrated to Scandinavia from this land far away, and turned themselves into kings and gods in the North. This, of course, is a piece of gelehrte Urgeschichte, and the origins of this euhemeristic legend are to to be found in Medieval scholarly speculative thought, fueled by the faint memory of the lively connections between Scandinavia and the Rus’ kingdom in present day Ukraine and Russia in the Early Viking Age.

But was there ever cultural connections between the Black Sea area and the Baltic-Scandinavian region before this time? To us as archaeologists, the answer must be “yes.” And these connections become visible in the archeological material from AD 200 on.

In October 2010 the conference entitled “Inter Ambo Maria: Contacts between Scandinavia and the Crimea in the Roman Period” was held in the Crimea, in Gaspra village. It was initiated by Vest-Agder County Council (Norway). In cooperation with the “Heritage of Millennia” Non-Profitable Foundation for History and Archaeology, National Taurida University (Simferopol, Ukraine) and Maria Curie-Skłodowska University (Lublin, Poland), Vest-Agder County Council succeeded to invite to the Crimea archaeologists from nine different European countries. The conference resulted in this volume. It presents papers by the participants of the conference and those colleagues who prepared papers, but who for different reasons were not able to make it to Gaspra. Besides that, we publish studies by two young researchers from the Crimea who have got scholarships provided by Vest-Agder County Council.

The theme of the conference was logical. As it was reckoned years ago, the movement of the Goths and other Germanic tribes from Scandinavia and the Baltic area to the Black Sea opened the way for cultural contacts between across Europe. These contacts are reflected in various types of artifacts common to Northern Europe and the Black Sea region. This goes for glass vessels, buckles, shield bosses and grips, details of costume and ornaments. Moreover, there are parallels regarding burial rites known from excavations of Crimean cemeteries on the one hand and Scandinavian burial sites on the other. In recent years, studies have shown that some Germanic artefacts appeared in the Crimea in the first half of the third century AD, or, possibly, even earlier — at any rate, it happened before written sources document the appearance of the Goths. Later on, migrants from Northern Europe took a very active part in ethnic processes in the peninsula. Throughout the Medieval period, used in the Crimea at least to the mid-sixteenth century.

There are distribution maps of several types of artefacts clearly showing a diagonal line with one end in Scandinavia and another end in the Crimea. Specific routes of the German from the Baltic- Scandinavian area to the Black Sea are also reconstructed and demonstrated on maps.

Despite all this, many problems related to contacts between Northern Europe and the Black Sea area remain unstudied or investigated insufficiently. First of all, it is not clear whether the appearance of Germanic artefacts in the Black Sea region is to be interpreted as a result of trade or other kinds of interrelation. The chronology of many types of artefacts needs clarification. There is still no comprehensive analysis of written sources, and no comparison between the written sources and archaeological interpretations. To put it another way, the routes of Germanic migrations to the south are indicated on our maps only as dashed lines, broken in many places.

In order to come closer to the solution of these and other problems, our conference was called and this volume is published.

Contents

AIBABIN A. The Elements of Scandinavian Beast Style of the Brooches from Luchistoye (Айбабин А. Элементы скандинавского звериного стиля на фибулах из Лучистого)

BITNER-WRУBLEWSKA A. East European Enamelled Ornaments and the Character of Contacts between the Baltic Sea and the Black Sea (Битнер-Врублевская А. Восточноевропейские украшения с эмалями и характер контактов между Балтийским и Черным морями)

DROBERJAR E. On Certain Amulet Pendants in the Shape of Miniature Pots, Occurring between the Black Sea Region (Pontus Euxinus) and Scandinavia (Дроберьяр Э. О некоторых подвесках-амулетах в виде миниатюрных горшков, встречающихся между Причерноморьем (Pontus Euxinus) и Скандинавией)

DUSHENKO A. The Finds of Composite Single-Sided Combs of Scandinavian Look in the Territory of Mangup (Душенко А. Находки составных односторонних гребней скандинавского облика на территории Мангупа)

GAVRITUKHIN I. Cut Glass Beakers within the Context of Studies in the Connections between the South of Eastern Europe and Scandinavia in the Late Period of Roman Influence and the Great Migration Periods (Гавритухин И. Стеклянные шлифованные кубки в контексте изучения связей юга Восточной Европы и Скандинавии в конце эпохи римских влияний и в эпоху Великого переселения народов)

GUNDERSEN I. M. Aspects of Interregional Impulses: Germanic princely graves in the Early Roman period (Гундерсен И. Направления межрегиональных импульсов: германские княжеские могилы в рннеримское время)

ISTVÁNOVITS E., KULCSÁR V. From the Crimea to Scandinavia via the Great Hungarian Plain: traces of Germanic-Sarmatian contacts on the basis of finds of spherical pendants and of other phenomena (Иштванович Э., Кульчар В. Из Крыма в Скандинавию через Большую Венгерскую низменность: следы сармато-германских контактов на основании находок сферических подвесок-амулетов и других явлений)

KAZANSKI M. Kishpek, Ekazhevo and Varpelev: on the problem of Pontic-Scandinavian relations in the Late Roman period (Казанский М. Кишпек, Экажево и Варпелев: к вопросу о понто-скандинавских связях в позднеримское время)

KHRAPUNOV I. The Northern Barbarians in the Crimea: a history of the investigation (Храпунов И. Северные варвары в Крыму: история исследования)

LEVADA M. To Europe via the Crimea: on possible migration routes of the northern people in the Great Migration period (Левада М. Через Крым в Европу: о возможных направлениях передвижения северных народов в эпоху Великого переселения народов)

LUND HANSEN U. Contacts during the Third to Fifth Century AD between South Scandinavia and the Black Sea Illustrated by Late Roman Glass and Jewellery (Лунн-Хансен У. Контакты между южной Скандинавией и Причерноморьем в III — IV вв. н.э. на примере позднеримского стекла и украшений)

MĄCZYŃSKA M., URBANIAK A., JAKUBCZYK I. The Early Mediaeval Cemetery of Almalyk-Dere near the Foot of Mangup (Мончинська М., Урбаняк А., Якубчик И. Раннесредневековый могильник Алмалык-Дере у подножия Мангупа)

MAGOMEDOV B. The Chernyakhov People’s Contacts with Scandinavia and the Crimea (Магомедов Б. Контакты населения черняховской культуры со Скандинавией и Крымом)

MARTENS J. Diadems? In search for the date, use and origin of the riveted neck-rings from Scandinavia (Мартенс Е. Диадемы? В поисках датировки, назначения и происхождения клёпаных гривен из Скандинавии)

QUAST D. The Links between the Crimea and Scandinavia: some jewellery from the third century AD princely graves in an international context (Кваст Д. Связи между Крымом и Скандинавией: некоторые украшения из княжеских могил III в. н.э. в международном контексте)

SHABANOV S. Glass Beakers with Polished Ovals from the Late Roman Period in the Crimea (Шабанов С. Стеклянные кубки со шлифованными овалами позднеримского времени из Крыма)

STYLEGAR F. -A. Weapon graves in Roman and Migration period Norway (AD 1–550) (Стюлегар Ф. -А. Погребения с оружием в Норвегии римского времени и эпохи Великого переселения народов (1-550 гг.н.э.)

VASIL’YEV A. Druzhnoye and Thorsberg: some aspects of the study of belt sets from the Late Roman period Contributors (Васильев А. Некоторые вопросы изучения ременных гарнитур позднеримского времени)

Skjær i sjøen

2011-09-24T16:54:00.002+02:00

Ved Ryvingen fyr i Mandal ligger den vesle holmen Kråga. Lenge ble holmen regnet som landets sydligste punkt, men den æren tilfalt for noen år siden skjæret Pysen litt lenger øst. Det er neppe mange som er klar over at Kråga i sin tid også var et viktig grensepunkt på sørlandskysten. For nettopp her regnet man på 1700-tallet – og kanskje også tidligere – med at grensen mellom de gamle distriktene Lister og Mandal gikk. Den gangen var Lister og Mandal fogderier under det samlede Lister og Mandals amt – men lenger tilbake utgjorde de egne “fylker” eller len.

Den administrative inndelingen på Agder har variert gjennom de siste århundrene. Lenge bestod det området som vi i dag kjenner som Sørlandet, av fire len. Kyststrekningen mellom Kvåsefjorden og Gjernestangen var et len under navnet Nedenes (etter adminstrasjonsgården Nedenes ved Arendal), mens et stort og til tider uregjerlig innlandsområde med sentrum i Setesdal bar navnet Råbyggelaget. Det navnet betyr rábyggenes distrikt, de som bor i en vrå, en avkrok.

I mange år var disse fire landskapene – for det er landskap de er, landskap på linje med Ringerike, Toten eller Nordfjord – samlet til én enhet. Det var i 1602 at Lister, Mandal, Nedenes og Råbyggelaget ble slått sammen til Agdesidens len, som på det tidspunktet var ett av åtte hovedlen i Norge. I 1685 ble så dette store lenet, som i mellomtiden hadde skiftet navn til Agdesidens amt, delt i forløperne for dagens to fylker, Nedenes amt i øst og Lister og Mandals amt – gjerne bare kalt Mandals amt – i vest.

Grensene mellom de forskjellige amter og før det len har vært forandret mange ganger, oftest gjennom mindre justeringer. Lengst vest hørte for eksempel alle gårdene vest for Sira i dagens Flekkefjord og Sirdal kommuner til Stavanger amt frem til 1838. Hele Åseral og deler av dagens Vennesla kommune var en del av Råbyggelaget. Åseral ble først overført fra Nedenes til Lister og Mandals amt i 1880 – da hadde moderne veiutbygging ført til at forbindelsene sørover mot Mandal var blitt viktigere enn den tradisjonelle kontakten over heiene til Bygland og andre Setesdalsbygder. Noen år tidligere hadde flere av gårdene i Høvåg i Nedenes amt “meldt overgang” til Randesund i Lister og Mandals amt.

Likevel fremstår yttergrensene for det historiske Agder som temmelig stabile. Holder vi oss ved sjøkanten, er det markante topografiske størrelser som Gjernestangen og Lista og de utsatte havstrekningene rundt dem som utgjør ytterpunktene. Ved Siras utløp passerer den nåværende fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland den vesle øya Egdeholmen. Grensen så vel som navnet er sikkert gammel, sikkert vesentlig eldre enn Kråga som grensepunkt.

Landskapsfirkløveret vårt har ikke alltid hatt oppmerksomheten rettet samme vei. Da Råbyggelaget først dukker opp i kildene – så tidlig som i den latinske Norgesbeskrivelsen Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene – heter det merkelig nok at landskapet blir regnet til Opplandene sammen med blant annet (øvre) Telemark og Mjøsbygdene. Det er rimelig å tenke seg at det er datidens ferdselsmønster som er forklaringen. Det var enklere å ferdes på tvers av innlandsbygdene enn å ta seg fra for eksempel Setesdal og ned til kysten.

Men også kystdistriktene hadde ulik tilhørighet. Før storlenet Agdesiden ble opprettet, lå Lister under Bergenhus, mens Mandal og Nedenes var underlagt Akershus. Fra 1602 og sider var imidlertid hele landsdelen trygt plassert under kommandanten på Akershus. Lenge gikk altså grensen mellom det østenfjeldske og det vestenfjeldske Norge ved Kråga! Oftere var det imidlertid Lindesnes som ble regnet som skille mellom øst og vest. Ja, går vi tilbake til sagatiden gikk grensen mellom datidens Norge, vestlandskysten, og det danske Viken nettopp ved Lindesnes.

Det er ikke vanskelig å se sporene av de fire Agderlandskapene den dag i dag, det være seg i språk, lynne eller kultur. Mangfoldet gir landsdelen karakter. Men er det noen som savner Kråga – det gamle grensemerket mellom Lister og Mandal – av den grunn? Hun ligger jo og plasker der ute i havgapet som før. For den gamle damen selv var det vel verre å miste statusen som landet sydligste punkt – til Pysen!

Var Lista det gamle navnet på Huseby kongsgård?

2011-09-16T21:19:00.003+02:00

Het Huseby kongsgård en gang i tiden Lista? Det høres kanskje ut som et merkelig spørsmål, men det er faktisk god grunn til å stille det. Det finnes nemlig flere eldre kilder som ser ut til å bruke Lista som gårdsnavn, og i de tilfellene det lar seg gjøre å kontrollere hvilken gård som menes, peker sporene entydig mot Huseby. Tydeligst er forholdet i 1549, da Otte Stigssøn får kongebrev på Lister len, og samtidig blir pålagt å “bygge og forbedre” lensherreresidensen “Lister Gaard”, dvs. Huseby.

54 gårder i Norge, de fleste av dem i Oslofjordsområdet og i Trøndelag, bærer navnet Huseby. Bare én av disse gårdene ligger på Agder – Huseby på Lista, som er nevnt i 1308 og senere. Man regner vanligvis med at Husebygårdene er gamle kongsgårder, og at den standardiserte navnegivningen har foregått i sen vikingtid eller tidlig middelalder, helst på 1000- eller 1100-tallet. Navnet blir gjerne forklart som “gården med mange hus”, men det konkrete meningsinnholdet er vanskeligere å tolke. Den store utbredelsen peker mot at navnet er blitt brukt appellativistisk. Man tenker seg at mange av kongsgårdene med slike navn er beslaglagt fra det tidlige rikskongedømmets motstandere. Ofte – og slik er det jo på Lista også – ligger Husebygårdene i gamle sentralbygder der funn og fornminner viser at det har vært gårdsbebyggelse lenge før Husebynavnet oppstod. Disse gårdene må derfor ha hatt andre navn før de ble omdøpt og tatt i bruk som kongsgårder. I noen tilfeller kan man slutte seg til hva det opprinnelige navnet har vært. Huseby på Lista har sjelden eller aldri vært diskutert i denne navneskiftesammenhengen.

Det er særlig i Sverige at Husebygårders gamle navn har vært studert. Men navneforskeren Kåre Hoel har jobbet med problemstillingen her hjemme, og han har sannsynliggjort at Huseby i Vestby (Akershus) tidligere het Såner, Huseby i Eidsberg (Østfold) Heggen, Huseby i Onsøy (Østfold) Oðinssalr og Huseby i Tjølling (Vestfold) Skíringssalr. Tilsvarende er det rimelig at Huseby i Rygge (Østfold) tidligere het Varna. I flere av disse eksemplene har Husebygårdens opprinnelige navn gått over til å bli bygde- eller distriktsnavn for det området som ble kontrollert fra “husebyen”.

Huseby og Lunde
I flere tilfeller ser det ut til at mer eller mindre omfattende, lokale godskomplekser har blitt splittet opp, og den ene delen gitt navnet Huseby. Det er nokså typisk at det i tilknytning til “husebyer” opptrer andre navnetyper som vitner om oppdeling eller i det minste at disse navnene betegner bebyggelser som har inngått i større helheter. Huseby på Lista er en del av det som må oppfattes som et omfattende og trolig opprinnelig sammenhengende kompleks. Nabogården Lunde kan oppvise et av de mest monumentale og funnrike gravfeltene fra eldre jernalder på Sørvestlandet, med prominente praktfunn først og fremst fra 400-årene. Navnet Lunde kan i dette konkrete miljøet tyde på kultisk funksjon. En gang i tidlig middelalder synes en markert deling å ha funnet sted mellom Huseby og Lunde. Som et talende vitnesbyrd står fremdeles en grensestein med runeinnskrift i gårdsgrensen. Den kan trolig dateres til begynnelsen av 1100-årene. På dette tidspunktet har altså et større kompleks blitt splittet opp i minst to deler, hvorav én i dag bærer navnet Huseby.

Spørsmålet er om den storgården som omfattet disse yngre bebyggelsene, og som det kan være rimelig å oppfatte som et vikingtids høvdingsete, kan ha hett Lista? Opplysningen fra 1549 tyder jo for så vidt på det, men vi skulle gjerne hatt flere kilder som kunne styrke denne oppfatningen. De finnes da også, om enn ikke i hopetall. Det dreier seg om kildesteder som gir vel så god eller bedre mening dersom man antar at de dreier seg om en gård, enn et distrikt. Når det gjelder navnet Lista, gammelnorsk Listi, er det beslektet med lista, som betyr kant, strimmel, rand eller list. Som landskapsnavn betraktet, passer dette godt på Listahalvøya, og er for så vidt en parallell til Jæren, som kommer av jaðarr og har omtrent samme betydning som Lista. Men kant, strimmel, rand eller list er også en ikke helt ueffen beskrivelse av den markerte moreneryggen som både Huseby og Lunde ligger på.

Lista som gårdsnavn?
Et eksempel på at Lista ser ut til å benyttes som gårdsnavn, har vi i 1308. Det dreier seg om et brev fra pave Clemens den 5., som gir 100 dagers avlat til enhver pilgrim som besøker et av de 14 kongelige kapellene i Norge. Her kalles Lavranskirken på Huseby for Sancti Laurentii de Lista, der vi ut fra sammenhengen ville forvente et gårdsnavn, og ikke et landskapsnavn. Samme kilde bruker iallfall gårdsnavn i omtalen av kapellene på Sørbø, Avaldsnes, Herdla og Fana.

Hundre år tidligere møter vi baglerhøvdingen Nicolaus av Lista i kildene. Han var blant annet høvedsmann for en baglerflåte i 1207. Når andre stormenn skrives til et sted ellers i borgerkrigssagaene, dreier det seg i så å si alle tilfeller om en gård. Vi har eksempelvis – i samme saga, Håkons, Guttorms og Inges saga – Torgrim av Ljånes, Phillippus av Veien og Benedikt av Gomnes. Kåre Rudjord har tenkt seg at det kan være snakk om gården Listeid/Listi, men hvorfor ikke Huseby? Det er vel først og fremst der man ville forvente å finne en høvdings gård i denne perioden.

I Haraldssønnenes saga skildres et angrep på Lista i 1138. Målet for angrepet er kong Inges hirdmann, Bentein Kolbeinsson. Den senere historien gjør det overveiende sannsynlig at det er Huseby som menes, men igjen er det navnes Lista som blir benyttet. Det er etter min oppfatning rimelig å tolke kilden dithen at den oppfatter Lista som et gårdsnavn. Det heter nemlig i sagaen at kongsemnet Sigurd Slembe reiste nordover fra Ålborg med syv skip og “kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene”.

Ingenting av dette er endelige bevis for at Huseby en gang har hett Lista. Det som er sikkert, er imidlertid at Huseby som det ble nevnt innledningsvis, må ha hatt et annet navn tidligere. Og vi har altså én kilde, riktignok så vidt ung som fra 1549, som eksplisitt kaller Huseby for Lista gård. Flere eldre kilder bruker så vidt jeg kan forstå navnet Lista på en måte som gjør det sannsynlig at det er gården Huseby som menes. Noen annen navnekandidat kjenner jeg ikke til.

Mangup Kale

2011-09-16T14:22:00.001+02:00

Jeg klamrer meg til seteryggen foran, den tilårskomne jeepen gjør et siste – vellykket – forsøk på å forsere den dype hulveien som i regnværet ser mest ut som en stri bekk. Én siste kneik, og vi er oppe på det vide kalksteinplatået som kalles Mangup Kale. Her, 600 meter høyere enn det omkringliggende landskapet, ligger restene av krimgoternes gamle hovedstad, Doros.

Jeg befinner meg tre mils vei nordøst for Sevastopol. Utsikten fra platået med de karakteristiske fire utstrakte “fingrene” er fantastisk. Langt der nede ser jeg den kunstige innsjøen som sovjetiske myndigheter anla for å forsyne Sevastopol med kraft. I dag bader folk der; hadde vannet vært klarere ville de ha skimtet den neddemte basilikaen på bunnen. Nærmere Mangup ligger landsbyen Haji Sala; det er barn og barnebarn av de tatarene som ble jaget fra hjemstedet av Stalins soldatere i 1944, som gradvis er vendt tilbake fra områder lenger øst og har slått seg ned på den gamle landsbytomten. Innimellom trærne på begge sider av den bratte stien som snor seg mellom landsbyen og Mangup, står og ligger gravsteiner med innskrifter på hebraisk – synlige spor etter karaittene som bodde på kalksteinsplatået helt til slutten av det 18. århundre.

Mangup har en like mangslungen politisk og etnisk historie som Krim som sådan. Blant ruinene her oppe finnes kirker og kristne gravplasser i hopetall, men også en synagoge. Noen moské er ikke funnet, men hvem vet hva de årvisse arkeologiske utgravningene på platået vil bringe i årene som kommer. Det var iallfall tyrkiske muslimer som kontrollerte Mangup i trehundre år etter 1475.

Bosetningen på Mangup går tilbake til 200-årene e.Kr, og platået ble befestet under keiser Justinian midt på 500-tallet. I en lang periode var Doros/Mangup senter i det krimgotiske riket, som i varierende former og under ulike overherrer bestod helt til 1475, da det daværende fyrstedømmet Gothia (Theodoro) måtte gi tapt for sultan Mehmet den 2.s tunge artilleri, som i seks måneder hamret løs mot Mangups forsvarsverker. Ifølge legenden var det to brødre av gotisk herkomst som stod i spissen for forsvaret av Mangup. De var de eneste gjenværende av sin slekt, og da begge omkom, var krimgoternes saga ute.

Mangup Kale har påkalt arkeologenes oppmerksomhet i generasjoner. Himmler ville at Ahnenerbe skulle foreta utgravninger på platået da Nazi-Tyskland okkuperte Krim under 2. verdenskrig. Det ble ikke noe av, men krimgoterne spilte likevel en ikke ubetydelig rolle i nazipropagandaen for et fremtidig tysk “Gotengau” ved Svartehavet.

Glemte gotere

2011-09-12T19:41:00.001+02:00

Goterne har satt solide spor etter seg i kildene fra tidlig middelalder. De spiller en vesentlig rolle i de store fortellingene, gamle så vel som nye, om Romerrikets fall. Det visigotiske (“vestgotiske”)riket først i Gallia, deretter i Hispania er godt kjent. Det samme er ostrogoternes (“østgoternes”) kortvarige, men mektige rike i Italia under Theodoric den store. Men hva med deres mindre omtalte “fettere”, krimgoterne? De er langt mindre kjent, enda om gotisk språk og identitet levde mye lenger på Krim enn i Vest-Europa.

Arkeologer som arbeider på Krim, ynder å sammenligne halvøya med en smalhalset flaske: Til alle tider har ulike folkeslag og kulturer blitt ledet ned i flasketuten uten å kunne komme ut igjen, slik at Krims historie etter hvert har kommet til å bestå av lag på lag med inntrengere. Goterne utgjør ett av disse lagene. Vi finner spor etter dem i kildene fra 400-årene e.Kr. og i mer enn tusen år fremover; noen er arkeologiske kilder, mens enda flere er skriftlige.

På nordkysten av Svartehavet krysser to ruter av stor betydning i europeisk historie hverandre: nordboernes nord-sør-passasje ved hjelp av de russiske elvesystemene, og rytternomadenes øst-vest-korridor over de store steppene. Området har vært og er strategisk viktig. Her møtte vikinger på vei til Bysants Silkeveien, her ble litauerne stanset på sin fremrykning i 1363 av tatarene, og her ble svenskene under Karl den 12. slått av Peter den stores styrker i 1709. Siden den gang er det Russland som har kontrollert ruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Så vidt vi vet i dag, var det langs den samme ruten, ved å følge Dnjepr fra det baltiske området og sørover, goterne kom til landet nord for Svartehavet. Det skjedde trolig på 200-tallet.

Goternes egen opphavsmyte fortalte, i den grad vi velger å følge den bysantinske historikeren Jordanes, at folket for lang tid siden var kommet fra Skandinavia i en håndfull skip under sin høvding, Berig. Teller man generasjoner, viser det seg at denne innvandringen til sørkysten av Østersjøen i så fall må ha funnet sted alt i bronsealderen. På tryggere grunn er man når man ved å kombinere arkeologiske og andre kilder plasserer goterne ved Weichselmunningen i tiden rett etter Kr.f. Herfra vandret de sørover i løpet av den perioden vi hos oss kaller romersk jernalder.

Det er ulike oppfatninger av hendelsene som fulgte i vandringens kjølvann. I 257 forteller kildene at gotiske pirater herjer sørkysten av Svartehavet for første gang, og at utgangspunktet er én av de ukrainske elvemunningene. En kapasitet som middelalderhistorikeren Herwig Wolfram mener med Jordanes at ostrogoterne hadde et stort og mektig rike nord for Svartehavet på 300-tallet, under Ermanaric som døde i 376. Det er et synspunkt som det er mulig å finne støtte for også i det arkeologiske materialet – selv om det er omstridt om den arkeologiske chernyakhovkulturen representerer de historiske goterne. Dette riket skal i sin tur ha blitt erobret av hunnerne når dette rytterfolket rykket vestover og inn på de russiske steppene. Etterdønningene fra Ermanarics sagnomsuste gotervelde virket fremdeles flere hundre år senere, da kongen under navnet Jormunrek opptrer i den middelalderske Eddadiktningen.

Mens de fleste gotere, etter hvert beskrevet som henholdsvis ostrogotere og visigotere i kildene, senere kom til å gjøre seg bemerket i Donauområdet og lenger vest, ble krimgoterne igjen ved Svartehavet. På slutten av 400-tallet forsøkte Theodoric den store å hente støtte på Krim til sitt erobringstokt fra Balkan til Italia, men lyktes ikke med det. Kan hende hadde krimgoterne nok med å forsvare seg mot hunniske rytterkrigere som dro østover igjen etter Attilas død.

Ser vi på det arkeologiske materialet fra slutten av folkevandringstiden, viser det seg at det finnes interessante likheter mellom funn fra Krim på den ene siden og funn fra ostrogotiske og visigotiske områder i Italia, Frankrike og Spania på den andre. Ellers er det først midt på 800-tallet at skriftlige kilder har mer å berette om krimgoterne. Således hører vi i sankt Kyrillos levnedsbeskrivelse om goterne på Krim at de leste bibelen og æret Gud “på sitt eget språk”. I motsetning til sine gotiske slektninger lenger vest, som var arianere, var krimgoterne ortodokse kristne.

Goterne på Krim skulle komme til å tjene mange ulike herrer før de forsvant ut av sagaen for godt. På Kyrillos’ tid stod de i et avhengighetsforhold til kazarene. Senere finner gotere sammen med blant andre grekere, alaner og tyrkiske folk i fyrstedømmet Gothia eller Theodoro. Så sent som i 1560-årene møtte den østerrikske ambassadøren til Konstantinopel, Ogier Ghiselin de Busbecq, gotisktalende folk fra Krim i sultanens by. Han beskriver dem som “et krigersk folk som fremdeles i dag bebor mange landsbyer”, og han gjengir flere ord av språket deres. Senere referanser til krimgotere og krimgotisk er mer obskure, og da russerne under Katarina den store banet seg vei til Svartehavet på slutten av 1700-tallet, var alle spor etter goterne borte – om vi ser bort fra de arkeologiske.

Dollhuset

2011-08-21T23:16:00.000+02:00

På en fredelig plett inne i Kvadraturen, der Festningsgata møter Tordenskjoldsgate, befinner Stener Heyerdahl-parken seg. I dag er stedet en grønn lunge i et ellers tettbygd bysentrum, men for tohundre år siden var det Kristiansands fattigkirkegård som lå her. De vakre panelte og hvitmalte bygningene som avgrenser parken mot vest, rommer også sine hemmeligheter. Bygningen ut mot Tordenskjoldsgate var en gang byens fattighus, og inn mot parken ligger Dollhuset eller “Dårekista”.

Dollhuset var byens første offentlige institusjon for pleie av mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Skjønt, pleie og pleie… Dollhuset var først og fremst et oppbevaringsted. Kristiansanderen Herman Wedel Major skrev om forholdene ved Dollhuset i 1846:

“Lægens Virksomhed er saa godt som overflødig, da den bedste og samvttighedsfuldeste Behandling aldrig vil kunne oprette, hvad et saadant Lokale nedbryder. … I denne Indretning for Sindssyge træder det gamle Dolhuus-Liv og den gamle Dolhuus-Behandling os i Møde med al dets Jammer og alle dens Rædsler og enhver maa beklage, at saadanne Scener hos os høre til Dagens Orden, medens de i andre Lande kun er Data fra en svunden Tid, som bidrage til at bevise Fremskridtene og Velgjerningerne af Nutidens Humanitet og Oplysning”.

Sammenholdt med Nicolai Wergelands noe eldre skildring av den gress- og treløse fattigkirkegården, der hvert et vindkast truer med å blotte de dødes levninger, er det et svært så dystert bilde vi får av området.

Det karakteristiske vesle tunet i Tordenskjoldsgate 52 rommer noen av Kvadraturens eldste bygninger. Byggeskikken er spesiell. Det hele minner mer om et frittliggende gårdsanlegg på kysten enn om den kvartalsbundne bebyggelsen ellers i sentrum.

Hospitalet har røtter helt tilbake til 1662, da det i byens kongelige privilegier het seg at “(v)i ere og naadigst tilfreds at der i Byen maa indrettes et Hospital og Værkshus”. Men det var først etter 1690 at det ble satt av årlige beløp til etableringen. I 1709 forærte så Arendalskjøpmannen Christen Thommesen i Arendal et større pengebeløp til selve byggingen, og samme år stod trolig Hospialet klart. Bygningen kunne altså for ikke lenge siden feire 300-årsjubileum.

“Hospitalet” var først og fremt et fattighus. I 1722 skriver biskop Nyrop at det er “introduceret” seks personer til “3 Maaltiders daglig Spisning, hvoraf de 4 ere rætte Hospitalslæmmer, bedagede blinde og vanføre Mennisker”. Hospitalet hadde ikke bare egen gravplass, som imidlertid ikke var forbeholdt hospitalslemmene alene, men også en egen kirke. Denne var i en kort periode etter bybrannen i 1734 kirke for hele byen. I 1767 hadde Hospitalet fire værelser utstyrt med til sammen tre “stoere kackel ovne” samt kjøkken med skorstein.

Egne institusjoner for “sinnsyke” var blitt påbudt alt i 1709, men i Kristiansand drøyde det til 1736 før noe ble gjort med saken – og da først etter påtrykk fra København. I 1736 ser vi av regnskapene at det er utbetalt 20 skilling til en “Mand som har forferdiget Daarekisten indvendig”. “Dårekiste” var i eldre tid en burlignende kiste til forvaring av voldsomme “sinnsyke”; her i byen var det to låsbare rom eller celler i Hospitalet som ble omtalt på denne måten.

Likevel kunne det også etter den tid variere hvordan man håndterte psykotiske mennesker. Karl Leewy skriver om Thomas Olsen som var så vanskelig å ha med og gjøre at han ble plassert om bord i et skip i havnen, samtidig som skipperen fikk 10 daler for å sette ham i land i Holland…

Den første egne bygning med rom til “dårekister” ble bygd i 1786 ved Hospitalet, og i 1812 ble Dollhuset opprettet som en egen anstalt. Majors oppmålingstegning fra 1846 viser at bygningen da hadde 12 pasientrom, en “mørk Celle” og to luftegårder med hver sin benk. Dessuten fantes to rom forbeholdt “Vogterne”.

Da en ny “Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining” ble vedtatt i 1848, ikke minst takket være Major, ble de gamle dollhusene erstattet av asyler under ledelse av leger. Den første institusjonen som ble godkjent etter den nye loven, var det oppgraderte Dollhuset i Kristiansand, som dermed ble landets første sinnssykeasyl. Det foregikk i 1850, og det var Major som egenhendig hadde utarbeidet forslaget til ombygging av Dollhuset. Dermed var den gamle “Dårekista” blitt en moderne foregangsinstitusjon. Stener Heyerdal var en de første legene som ble ansatt ved det det nye Christianssands Asyl, og den nåværende parken har navn etter ham.

Weapon graves in Iron Age Norway (1-550 AD)

2011-08-16T21:33:00.006+02:00

The present paper deals with a minority of burials in Roman (B-C) and Migration period (D) Norway, namely the ones containing weapons. Its aim is two-folded: 1) to present an overview of this material to non-Norwegian colleagues, and 2) to discuss the significance of the weapon burial rite in its Scandinavian and North European context. Regarding the first, I intend to focus on the chronology, regional distribution and typology of burials with weapons. As for the latter, the emphasis will be on weapon graves as evidence both of the militarisation of barbarian society in general and more specific of warlike relations between the Roman Empire and the northern Germans, particularly the question of Scandinavian auxiliaries in the Roman army.

In the Nordic area, the first weapon graves appear in the Late pre-Roman Iron Age; mainly, but not exclusively in parts of Denmark (Hedeager 1992:115). Well-known examples are found on Bornholm (for instance Simblegård) and Fyn (Langå). As for Norway, a small number of finds, mostly from the south eastern part of the country and all of them cremations, shows this early development here as well (cf Martens 2008). The oldest group of weapon graves in Barbaricum occurs east of the River Oder in the early part of the Late pre-Roman Iron Age, and according to some researchers, the rite might have its origins in the Upper or Middle Vistula area (Adler 1993: 211).

Although there are clear regional differences when it comes to leaving weapons with the dead (Hedeager & Kristiansen 1981:122f; Watt 2003), the practice of leaving weapons with the dead from that point onward exists in many parts of Scandinavia right through to Christian times, i.e. to the late 10th and.early 11th centuries. For large tracts of Norway, the majority of weapon graves do in fact belong to the Viking period (late 8th – mid 11th cent.).

Norway’s physical geography

Norway is one of Europe’s most mountainous countries; average elevation is 460 m, and more than 30 % of the mainland is located above the tree line. It’s long and rugged coastline (covering 13° latitude from 58°N to 71°N) is strewn with some 50,000 islands. The whole of Norway was glaciered during the last ice age, as well as during several earlier glacial stages. The glacier’s movement carved out valleys, some of which became fjords when the ice melted, and the retreating glacier left pockets of sediment which have attracted settlements since the Neolitihic.

The large mountain range that runs through the Scandinavian Peninsula separates the eastern from the western parts of the country. This, and the limited distribution of land suitable for agriculture, means that Norway during most historical periods has been characterised by a limited number of clearly demarcated settlement regions and districts, separated by mountains, woodland and/or water. Due to the same limited distribution of sediment, the settlement structure, in the Roman period as in historical times, has by and large been characterised by either single farms or very small clustered settlements. The land to the east of the Scandinavian Mountains (Østlandet) is dominated by a number of valleys congregating on the Oslofjord, among them Gudbrandsdal, Valdres, Hallingdal, and Østerdal. Some of Norway’s main agricultural areas are situated in the southeastern part of the country, primarily in the lowland Oslofjord area (Østfold and Vestfold) and in the districts centered on the lakes Mjøsa, Randsfjorden, and Tyrifjorden. The southernmost part of the country mostly consists of low hills to the south of the mountain range, only broken by river valleys where the estuaries in particular are suitable for settlement. Two smaller areas stand out for being very flat and historically speaking relatively densely populated; the coastal districts of Lista and Jæren.

Western Norway is dominated by deep fjords, the largest being Sognefjord and Hardangerfjord, with steep mountains going all the way to the sea. In this traditionally treeless area, the main settlement districts are situated on larger islands like Karmøy, as well as in the inner fjord areas. Further north, the area bordering on the Trondheimsfjord with its more gentle landscape constitutes another major agricultural region (called Trøndelag), comparable to the Oslofjord area. Here, the valleys congregating on the fjord open up and form rather extensive lowland areas. North of Trøndelag the landscape is again dominated by high mountains stretching all the way to the coast, and with numerous fjords. Along the coast of North Norway are several large islands, including Lofoten and Vesterålen.

Norway’s long coastline means that, historically speaking, the main routes linking the different regions and settlement districts were coastal routes using boats or ships. In a mountaineous country like this, inland routes were never as important as the sea routes. However, a number of main routes through the inland valleys of Østlandet connected the Oslofjord area and Vestlandet and Trøndelag, respectively.

Types of burials

Mortuary customs in Roman and Migration period Norway are varied and complex. Both extensive cemeteries, smaller clusters of graves and isolated graves are known, the first two probably reflecting variations in settlement structure between villages or clustered settlements on the one side, and single farms on the other (cf Stylegar 2006). Well-known cemeteries like Gunnarstorp and Store-Dal in Østfold in the Oslofjord region are of the first mentioned type, as is the Veien cemetery in Buskerud, bordering on the Tyrifjorden.

Mounds as well as cairns are common in most of the country during this whole period. The mounds are sometimes surrounded by circular ditches or stone settings, or they have a standing stone on top. There is a myriad of grave types besided mounds and cairns: singular standing stones, several stones put together as circular, square, triangular or ship-shaped stone settings, and flat graves without any visible marking above ground.

Both cremations and inhumations are widespread. In a macro-perspective, cremation was the only rite in the Pre-Roman Iron Age, and its domination continues throughout the Roman and Migration periods (and, in most parts of Norway, even later; until Christianisation, in fact). However, the very first inhumations appear in the Early Roman period. In this respect, Norway is no different from most Germanic areas. The oldest inhumations in the country are associated with the above-mentioned extensive cemeteries in the Oslofjord area. In the Late Roman period, and even more so in the Migration period, we have the majority of inhumation graves in the western and northern parts of the country.

Among the inhumations, wooden coffins and stone cists (‘hellekister’) are both common. A minority of inhumation graves are dug into the ground, while in most cases the dead body has been put on the ground (either in a wooden coffin or stone cist or without) and a mound erected on top. There are a small number of graves in wooden chamber, starting in the Late Roman period. In the Migration period the stone cists can be oversized, some of them 6 or 7 m long. The latter is a regional trait, found in the southwestern part of the country (Stylegar in press). Inhumation graves are often richly furnished, often with a number of vessels for food and drink that are usually placed at the foot-end, i.e. in most cases to the south. In many instances the deceased is laid to rest on textiles, horsehides etc.

There are also several different types of cremations. Urn burials are the most common type; the urn is either a ceramic vessel, a wooden vessel or an imported Roman bronze vessel. Sometimes the cremated bones are tucked into sheats of birch bark. Most urn burials either have very few furnishings or lack them completely. It is not uncommon to find fibulas and other dress accessories, and likewise bear claws from skins which were either worn by the dead or served as blankets during the burning of the dead body. Some urn burials do, however, come with rich furnishings, and this goes for other types of cremation burials as well. The urn is either dug into the ground or put in a mound or cairn; sometimes in a small stone cist. Cremation pits and cremation layers without urns are also known. It is often difficult to distinguish between cremation layers and urn burials in a vessel made from clay or organic material.

Weapons in cremation graves are in most cases ritually destroyed, often by bending.

It is neccessary to say a few words about the material presented in this paper. In total, 552 weapon graves dating from the Early Roman Period through the Migration Period are included. Most of these graves, but far from all of them, are easily accessible through published find catalogues (mainly Fett 1940; Ilkjær 1990; Bemman & Hahne 1994). I also rely on a number of regional studies (Shetelig 1900, 1912a, 1912b; Grieg 1926, 1932; Hougen 1924, 1929; Herteig 1955; Petersen 1957; Sjøvold 1962; Straume 1962; Munch 1965; Marstrander 1983; Resi 1986).

The Early Roman Period (B1-B2)

Let us now, picking up from where we left, i.e. at the end of the Pre-Roman Iron Age, have a closer look at the distribution of various types of weapon graves over the next few centuries. Starting with the Early Roman Period, there is still a very limited number of burials with weapons, although many more than in the previous period. Apart from a cluster of graves near the Oslofjord (most of the in Østfold), as in the previous period, there is now a handful of weapon graves in Jæren, near Stavanger, as well as scattered graves in the coastal districts in the West, and a few in Trøndelag. There are about as many inhumations as cremations. The former are part of a bigger picture of early inhumations dating from the first and second centuries AD, many of which do not contain any weapons, but are otherwise richly furnished. The inhumation graves with weapons are in most cases cut into the ground, a trait which seems rather typical of this period but which occurs only a few times in the following periods, and with a mound built on top. The large stone cists (‘hellekister’) do not appear until the Late Roman Period. As for the cremation graves, they are of one of two major types – urn burials, with the urns in the Early Roman period in most cases made from either wood or clay, or cremation layers. In a small number of burials dating from this period, a Roman bronze cauldron is used as an urn.

The major difference regarding the distribution of weapon graves in comparison with the Late Pre-Roman period is the substantial number of graves in the inland districts of Østlandet, called Opplandene (literally ‘the uplands’), an area with no weapon graves dating to the Late Pre-Roman Period. There is a cluster around lake Mjøsa (the historical districts of Toten and Hedmarken), and also around two other big inland waters of East Norway, namely lake Randsfjorden and lake Tyrifjorden (the historical districts of Hadeland and Ringerike, respectively). All these weapon graves are cremations, and, although a number of them are urn burials (one of them, interestingly, using a shield boss as urn), there are no instances from Opplandene where a Roman bronze vessel is being used as an urn in this period. This, however, would change in the Late Roman Period.

The Early Roman Period material from Norway is too small, 60 graves in total, and too heterogenous to make any assumptions about weapon combinations etc. Two graves stand out as being more richly furnished than the others; both are inhumations, and both are from the Oslofjord area. A third grave should be mentioned; an urn burial from Rogaland dating from B2, and which has, and this is indeed a rarity, a horse bit among its furnishings.

The Late Roman Period (C1-C2)

In the 3rd century, we are dealing with a significant rise in the number of weapon graves. There is a total of 195 graves with weapons dating from periods C1 and C2. The distribution of the graves is in some ways similar to what we saw in the previous period; thus, the districts bordering on the Oslofjord still have a number of finds, as have Jæren as well as Trøndelag. Now there is also a certain density of weapon graves in Sogn, and the first graves are appearing in the coastal districts in northern Norway, including Lofoten. The distribution pattern is characterised by a number of marked clusters separated by large tracts where weapon graves are rare or non-existing.

But the outstanding feature regarding the distribution is again the graves in ‘the uplands’ of eastern Norway. Almost half of Norway’s Late Roman weapon graves stem from the central settlement districts of Hedmarken, Toten, Hadeland, and, as a ‘newcomer’, Valdres, which is a mountain valley situated halfway between Oslo and Bergen. Valdres and Hadeland alone account for nearly a quarter of all Late Roman Period weapon graves in Norway. The number of weapon graves in these upland parts of the country is matched by Gotland only in Scandinavia.

In Opplandene, as in eastern Norway as such, the weapon burial rite peaks in the Late Roman Period, in fact it peaks in C1.

As in the previous period, the weapon graves is not a homogenous group. For instance, both cremations and inhumations occur regularly, even if it is possible to discern regional regularities in this respect. Thus, while both rites are found in the Oslofjord region, in the West and in Trøndelag, cremations dominate in the former region and inhumations in the latter two (even if the typical ‘hellekister’ are not introduced until C2, and then only slowly). North of Trøndelag only inhumations are known, while all weapon graves in the Opplandene are cremations.

The majority of weapon graves in this period are poorly furnished except for the weapons. But there are a few outstanding finds which are indeed richly furnished. First among them is of course the chieftain’s grave from Avaldsnes in Rogaland. The Avaldsnes find includes a golden neck ring weighing close to 600 kilograms.

A particular type of urn graves stand out clearly against the background of cremation layers, which seems to be the otherwise dominant type of rite in Opplandene. This is the urn burials which I mentioned earlier, the ones where the urn is an imported Roman bronze vessel. In most cases the vessel in question is a so-called Østland cauldron, Eggers’ types 38-42 (cf Eggers 1951). The burials in Østland cauldrons can be male or female, although the majority seems to be male. Most such graves have little or no furnishings. But there is a characteristic group of burials in Østland cauldrons which also contain weapons. Even if these occur as isolated graves in many coastal areas north to and including Trøndelag, there is a marked cluster in Opplandene, more precisely in Hadeland (there are no such graves in Valdres, for instance).

These particular weapon graves have caused much debate among scholars, and I will discuss them more closely later on.

The Migration Period (C3-D2)

At first glance, the total number of Migration Period weapon graves, 296, seems to prove a further strenghtening of the weapon burial rite in the fifth and early sixth centuries. However, what we are dealing with is a regionalisation of the rite; while most areas can document either a stand-still or a decrease in weapon burials in this late period, there is a marked growth in the number of graves in the West, i.e. the districts of Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn and, to some degree, Møre, as well as in the North. There are several clusters of weapon graves in the West, the first and foremost being Jæren. Agder, Rogaland, Hordaland and Sogn account for over sixty percent of the weapon graves in this period. In these areas the weapon burials are almost exclusively inhumations, and they are intimately connected to the huge stone cists, the ‘hellekister’.

In the East, weapon graves are now completely absent from many areas, most conspiciously from Hadeland, while Valdres still has a number of graves. As for the Oslofjord region, most of the weapon graves in this period are found in Vestfold and Telemark, on the western side of the fjord, but even there the number of graves are decreasing, even if the remaining ones are more elaborately furnished than in the preceding period. The majority of these late weapon graves belongs to the early part of the period. Eastern Norway is now unequivocally bi-ritual; the relatively few and scattered weapon graves are either cremations or inhumations. In Opplandene there is still a predominance of cremation graves, with only the uppermost part of Valdres, which historically speaking has had extensive contacts to the West, being dominated by inhumations.

Urn burials, including in bronze cauldrons, are a significant trait in western Norway in the Migration Period. But, in contrast to the preceding period, they no longer feature weapons. In the East urn burials – with or without weapons – are virtually non-existing.

In the bigger scheme of things, Hadeland and the Oslofjord region follows Denmark, mainland Sweden and large parts of Barbaricum in that the practice of putting weapons in graves decreases after period C1a (Ilkjær 2001:2).

The ‘hellekister’ in the West is a special case. They first appear in C2, as stated above, and they peak in D1. The same goes for the weapon graves in western Norway. The ‘hellekister’ are made from flagstones, they are very often ‘oversized’, i.e. very long and relatively narrow, and it is difficult to point to any real model for this typical western rite. The Roman Period stone cists in Jutland, Denmark (see Lysdahl 1971), are too different to be considered as the model for the ‘hellekister’, although there are some affinities between the Jutland cists and a local group of subterranean cists in the district of Vest-Agder.

For most of the Roman Period, and to some extent still in the Migration Period, there seems to be a negative correlation between graves with weapons and graves with drinking equipment made from glass or bronze or other imported objects, as well as personal jewellery and food offerings. The main exceptions are obvious high-status graves like Avaldsnes, Sætrang and Snartemo. Still, there is a greater degree of overlap between richly furnished graves and weapon graves in the latest phases of the Late Roman Period (C2-C3) and in the Migration Period than in the preceding periods, and this is particularly so in western Norway, where quite a few ‘hellekister’ contain both weapons and several ceramic vessels, jewellery in the shape of golden finger rings, in some cases imported glass beakers etc.

Weapons and status

What do the weapon graves represent, then, status wise? The use of weapons in burial rituals is basically a reflection of the militarisation of societies in the tribal zone beyond the limes (Stylegar 2008). Hedeager’s 1992 study of Roman Period weapon graves in Denmark concluded that weapons are usually found with younger men, ’in other words, weapons are particularly linked to the function of the active warrior’ (1992:162). Several more recent studies have taken Illerup and the other Roman Period war-booty offerings in South Scandinavia as their departure point, and tried to correlate weapon combinations and military hierarchy from these finds with other types of archaeological source material, not least the contemporary weapon graves (von Carnap-Bornheim 1992; Gansum 2000; Ilkjær 1990, 1993, 2001, 2003; Ilkjær & von Carnap-Bornheim 1999; Solberg 2003:103-123; Stylegar 2008).

As for Norway, Roman period weapon graves have been the subject of a number of recent studies (Joki 2006; Eketuft Rygh 2007; Storli 2006; Stylegar 2008). Storli, for instance, has suggested that a relative distribution of weapon groups similar to the one argued by Hedeager in her 1992 work can be discerned in Northern Norway. She follows Hedeager in arguing that individuals buried with a complete set of weapons represent a military elite (Storli 2006:88-89).

But it makes sense to distinguish between the earlier graves furnished exclusively with weapons, and the later ones which includes weapons as well as a wide array of other categories of objects. It is possible, inded, it is likely, that while the earlier graves signal a warrior identity or warrior status pure and simple, in the latter ones we are dealing with a more complex, probably aristocratic identity, where the martial theme are expressed as part of a bundle of different aspects, including the long-distance political contacts witnessed by Roman import finds. Let us concentrate on the early graves, and view them in light on what they might tell us about warrior status and military organisation in Roman Period Scandinavia.

The types of weapons used by Germanic armies in the Late Roman period are well-known and well studied. Thanks to the excavations and subsequent publications of Illerup, Ejsbøl and other war-booty offerings, we now also have a rather clear picture of functional aspects and internal organisation of Germanic armies. Ilkjær and von Carnap-Bornheim differentiates between three qualitatively different combinations of weapon equipment, and thus three different levels of hierarchy in the beseiged army at Illerup: army commanders with swords, shields, belts, and riding gear decorated with mounts made of gilded silver, officers with swords, shields, belts, and riding gear decorated with bronze mounts, and regulars or infantry with a combination of weapons different from the officers, most often a spear, a javelin, and a shield with mounts primarily made of iron. In the only partially excavated Illerup ’A’ offering, 5-6 sets of weapons associated with the uppermost level were found, against 35-40 associated with the middle level, and c. 350 with the lower (Ilkjær 2003:50).

A study of the Late Roman weapon graves from Opplandene, altogether c. 150 finds, makes a useful comparison with these results from Illerup (Stylegar 2008). Here, the numerical distribution of weapon types is rather similar to the one from Illerup: 12 % of the weapon graves can be attributed to Ilkjær’s level 2, against 88 % in level 3. For Illerup ’A’, the comparable ratios would be 9 % and 89 %, respectively. Only one burial in the study area belongs to level 1 – the C3 burial from Sætrang in Ringerike, Buskerud, with a bandoleer with silver fittings. This single burial of course defy any statistics (it equals 0,7 %; just one more find would bring the percentage up to 1,3, and thus very close to Illerup’s 1,5 %).

The geographical distribution of weapon graves in Opplandene is interesting in this regard. As mentioned already, there are major clusters of such graves in some local areas, like Hadeland, Hedemarken and Valdres. But there are other, more enlightening facts about the distribution of weapon graves in this area. There is a tendency for graves with swords, either belonging to level 2 or level 3, to form large, marked clusters. Graves with lance and/or javelin (and sometimes shield) as the only weapon(s), however, also occur in more peripheral areas, and thus have a much more widespread distribution than the sword graves. In the Illerup find, swords are associated with the upper and middle level of the military hierarchy, as well as with a minority within the lower level. But topographically speaking there seem to be clear differences between weapon graves with or without swords, as graves with swords are found first and foremost in clusters which also contain level 2 graves, i.e. graves associated with the middle level of the Illerup hierarchy. There is only one kind of military organisation which seems to fit this pattern, namely aristocratic retinues – with chieftains and their sword-bearing retinues residing on central farms, while spear-wielding regulars who could be called upon in case of war, otherwise were making a living on more peripheral farms (cf Stylegar 2008).

There is an extensive literature concerning the retinue or comitatus described by Tacitus and said to be widespread among the Germans (Germania, ch. 13-15; see for instance von Carnap-Bornheim 1992). The comites would consist of both cavalry and infantry (Kristensen 1983). They had taken a special oath which obliged them to assist their leader (princeps) in war as well as peace. In return they received maintenance, gifts and a part of the spoils in case of raids or other war-like acitivities. The princeps’ reputation depended on the number of brave warriors in his retinue, which again depended on his generousity and luck in war. In peace time the retinue was a heavy burden, economically speaking (Hedeager & Tvarnø 2001:105). Skre argues that ’the aristocracy in the Nordic countries had warriors attached to their persons and households from the Roman Period and well into the Middle Ages’ (Skre 1998:261).

Roman auxiliarii?

Several of the 3rd century weapon types occuring regularly in the Opplandene region of eastern Norway, have close parallels in a south-eastern zone stretching through Gotland, Bornholm, Funen, South Jutland, Mecklenburg, western Prussia, Silesia and Bohemia, while they are comparatively rare both in western Scandinavia and north-western parts of the Continent (Grieg 1926:91). A long time ago, H. Shetelig pointed out that these types probably represents the weapons used by Roman supporting troops, auxiliarii (Shetelig quoted in Grieg 1926, p. 91; cf. Albrethsen 1997).

The characteristic clusters of 3rd century weapon graves in Opplandene were introduced into the scholarly debate by Shetelig already in 1900, and he returned to comment on this phenomenon at several later occasions (Shetelig 1900, 1920, 1925).

’Cremation burials with a rich equipment of weapons and often with imported bronze vessels appear sporadically, one and one, from the beginning of the Roman Iron Age on both sides of the Oslofjord, and in the lake districts in the Uplands, at Tyrifjorden and Randsfjorden. … It is the older finds, from the 1st-3rd centuries, that have this rather widespread and even distribution across Eastern Norway. But during the 3rd, and even stronger in the 4th century, the burials of this type cluster very clearly in one single, limited area, in Hadeland with Toten and Valdres, the old historical Hadeland, while they gradually disappear elsewhere’ (Shetelig1925:136).

In 1920 he explicitly linked the Late Roman Period weapon graves in Hadeland, Toten and Valdres to finds from the area occupied by the Marcomanni and their Germanic allies during the Macomannic wars of the late 2nd century. ‘The men buried here,’ he wrote, ‘seem to be strangers towards traditions and rites in the local area, and at the same time they have very close connections to Barbaric-Roman culture in the border areas of the Empire. Through literary cues one is led to believe that this people were migrants returning home, people who had been with the German tribes in Bohemia or on the Danube’ (Shetelig 1920).

Shetelig especially linked this return to the name Hadeland, i.e. ’land of the warriors’ (Shetelig 1920; for the possible meaning of the landscape name, see Sandnes & Stemshaug 1997). Shetelig’s hypothesis was later supported by S. Grieg, even if the latter believed that the people buried in the weapon graves in Opplandene were new immigrants from Europe, and not warriors returning home (Grieg 1926:91). Others have been more skeptical; A. Herteig in his study of Toten arged that most weapon graves in the area stem from what today are wealthy farms, and thus that the weapon burial custom reflected the upper strata of a farming society (Herteig 1955).

Still, the distribution pattern of the weapon graves in Opplandene seems to me to give support to Shetelig’s ideas, in the very least to a variety of his hypothesis. Three different questions have to be answered: Why do the weapon types and weapon combinations in Scandinavian graves adjust to changing conditions in the Roman army with little or no delay? How do we interpret the particular pattern of distribution of weapon graves in areas like Opplandene; meaning not only the characteristic clusters in smaller districts like Hadeland, but also the way the different types of weapon combinations are distributed? The distribution pattern does not fit well neither with the idea of individual warriors returning from service on the European continent, nor with a farming population utilising martial symbolism simply as a status marker. It is a whole system we seem to be dealing with, and this strongly suggests that what we have for instance in Hadeland, is either a local or regional military organisation, or/and a larger group of warriors returning home or settling in a new area.

There seems to be a mutual relationship between this military organisation in Opplandene and the Germanic armies pushing against the Roman Empire’s northern frontier on the upper and middle Danube in the late 2nd century, or indeed the Roman armies defending the frontier. Discussing the Illerup ‘A’ find, Pauli Jensen et al. suggest that the similiarities between ‘the Germans who fought on the Roman side in the Marcomannic wars and later on served as mercenaries in the period after Marcus Aurelius, have brought home with them their knowledge of the Roman military structure’ (2003.325). Poignant examples from east Norway in this respect are a handful of weapon graves with spurs and three or more spears, in the fashion of Roman cavalrymen (cf. Kontny 2008:118, Hyland 1993).

It is not only a question of transferring knowledge, however. Many of the weapon graves in Opplandene contain weapons which are not only based on Roman models, but are in fact Roman products. These are double-edged swords, some of them with figure inlays (Rygge 1970; Ilkjær & von Carnap-Bornheim 1999, 2000). Shield-bosses, lances and spears appears to be Scandinavian products (ibid.); interestingly, the major iron-producing areas in Norway during the Late Roman Period are situated in Valdres, Gudbrandsdal and Trøndelag, i.e. areas with many weapon graves (Stenvik 1997; Larsen & Rundberget 2008). Apart from swords, many weapon graves in Opplandene, especially in Hadeland, contains imported bronze vessels. These graves in particular links Opplandene with the European mainland.

Among the Late Roman Period weapon graves the ones where an imported bronze cauldron serves as an urn is a characteristic group. In these graves weapons, and sometimes a few other types of personal objects, are kept in a bronze vessel together with the cremated bones. The cauldron, in most cases a so-called Östland cauldron (Eggers types 37-43), is often placed in a small stone chamber inside a mound; there are only a couple of examples of the cauldron being placed in a pit below the surface. These ‘cauldron burials’ from the 2nd and 3rd centuries have a distribution very similar to the distribution of weapon types discussed above; they are found along an axis stretching from Norway along a south-eastern route through Central Europe, where similar graves are known from cemeteries like Hagenow in Mecklenburg, and ending in present-day Bohemia and cemeteries like Dobřichova-Pichora (Droberjar 2006; Voss 2007; Baumgartl 2009). Some of these cemeteries have a very large percentage of weapon graves, as have districts like Hadeland and Valdres in Norway (Kolník 1980; Droberjar 2006). As U.-H. Voss (2007) argues about the cemetery of Hagenow, five or six generations of an elite manifest rank and status through burial rites, using weapons and military equipment, as well as other artefacts stemming from participation both in Roman military service and Germanic retinues. Early Germanic kingdoms like Maroboduus’, which were consciously modeled on the Roman system, would give ample opportunities for the barbarian elite in this respect. It seems only natural to interpret the ‘cauldron burials’ in Opplandene in this light.

The weapon graves from Opplandene are not very lavishly equipped. Except for weapons and (in some case) a bronze urn they do not contain much. Other Roman Period burials from Norway, often inhumations, are richer in the sense that they have more Roman imports (glass vessels and bronze drinking utensils) as well as objects made from precious metals in them, but these graves do not, as a rule, contain weapons. Some of these latter graves, spread out both geographically and chronologically, might represent individuals having diplomatic contacts with the Romans, i.e. foederati (cf. Grane 2007 for a number of possible examples from Denmark). This is a possible explanation also for a small number of very rich weapon graves situated away from the clusters with ordinary weapon graves, with Avaldsnes and Kongshaugen/Giske, both from western Norway, as the prime examples.

Addendum: Auxiliaries’ graves, Chatyr Dag and the Norwegian connection

In a context like the present publication, it seems fitting to comment rather briefly upon the Late Roman Period cemetery of Chatyr-Dag in the Crimea, as the graves there have been connected not only to Germanic auxiliarii, but even to auxiliaries originating from present-day Norway (Kazanski 1991; Myts et al. 2006).

Auxiliaries in the Roman army were recruited from peoples that did not have Roman citizenship. Men who came to the auxiliaries were either volunteers or conscripts. Some allied tribes, such as the Batavians, provided troops to the Romans in place of taxes of money or goods. Certain auxiliary units were formed of single ethnic groups, such as cohors I Hamiorum Sagittariorum, a unit of Syrian archers stationed on Hadrian’s Wall in Britain (Anderson 2009:16). The Roman army was essentially based on heavy infantry, thus it favored the recruitment of auxiliaries with different specialities, such as missile troops, cavalry, or light infantry. So what do we know about the burial rites of these Roman auxiliarii?

Burial with weapons is not a ‘Roman’ rite, meaning that it is not an Italian tradition, despite the fact that Roman weapons appear in numerous burials, even within the Empire. ‘Depositing weapons in graves’, writes N. Roymans, ‘represents a tradition which was not practiced within the Roman army; members who died during active service were buried by their fellow soldiers without their equipment’ (1996:35). Discussing weapon graves in native cemeteries within the Empire, Roymans suggests that these belong to ‘veterans of auxiliary units who, on ending their active service, had taken their equipment or part of it home. When they died, they were buried according to native traditions’ (ibid). But weapon burials also occur in some Roman legionary sites, like Krefeld-Gellep, as well as in Hees and Hatert near Nijmegen (Anderson 2009:147f).

There are several cemeteries within the borders of the Empire which have been interpreted as belonging to auxiliary units. Well-known examples are Windisch-Dägerli in Switzerland and Brougham in England (Hintermann 2000; Cool 2004). Both these cemeteries are located next to a known and long-used military installation, and with the majority of the burials dating to the period of military occupation. Several different legions and auxiliary units were stationed at Windisch (Vindonissa), while Brougham (Brocavum) seems to have housed only one auxiliary unit – the cavalry unit numerus equtium Stratonicianorum (Anderson 2009:106). Both cemeteries included urned as well as unurned burials, and militaria were found in a number of graves. Not only men, but also women and children were buried in these cemeteries (Anderson 2009:123).

Other cemeteries have been more or less convincingly linked to Germanic auxiliaries, even if written sources do not specifically mention the presence of auxiliarii units in the area. This is the case for instance with a single weapon burial in Algarve, Portugal and the cemetery of Queen Alia Airport, Jordan. In the Algarve case, the identification of the decased as a Roman auxiliary soldier of Germanic descent is based on the sword found in the grave; in the Jordanian case a single cremation burial in an inhumation cemetery seems to be the only basis for the identification of the deceased as a barbarian auxiliary (Ibrahim & Gordon 1987; Mendes 1999, cf. Anderson 2009:138f.).

As for the cemetery of Chatyr-Dag in the Crimea, it is situated on the south-eastern slope of the mountain ridge of this name, ca. 8 km to the north of Alushta and near the modern road between this city and Simferopol. 55 graves were excavated at Chatyr-Dag between 1980 and 2002 (Myts et al. 2006). The cemetery was used from c. AD 250 to the early part of the 4th century. Most of the burials were cremation pits, but a number of burials were cremations in stone cists with bent weapons and tools and agricultural implements. This particular combination is otherwise known in the Crimea only from Charax, which had hosted a detachment of the Legio XI Claudia at the end of the 2nd century (ibid.). Thus it seems logical to look outside the Crimea for the origins of the people buried in these two cemeteries.

V.L. Myts et al. seek to put the cemetery at Chatyr-Dag into the historical context of relations between the Roman Empire, the Bosphorian kingdom and other peoples in the Crimea in the late 3rd century. They argue that the emperors of the Tetrarchy used barbarian mercenaries to guard an important mountain road along the southern coast of the Crimea from Chersoneses to Theodosia. Both Chatyr-Dag and Charax lay exactly on this road (2006:193). As for the origins of the men buried at Chatyr-Dag, Myts et al. state that no similar burial rite is known neither from the northern Caucasus nor from central and east Europe. The only place where cremations in stone cists with weapons and agricultural implements are known in the Roman period, they continue, with reference to M. Kazanski (1991:496), is south Norway (Myts et al. 2006:193).

These authors make a convincing case for interepreting the cemetery at Chatyr-Dag as belonging to Roman auxiliary troops. But the identication of these soldiers with people of Norwegian origins is not rock-solid.

Kazanski (1991) mentions a number of graves, mostly from Opplandene, as examples of graves where cremations in stone cists and bent weapons as well as agricultural implements as furnishings occur. While all these traits are indeed known from Roman Period Norway, the are hardly ever found combined. Kazanski mentions graves like Snortheim and Fjellberg in Valdres, Snipstad, Valle and Gile in Toten and Egge in Hadeland. All these graves are weapon graves, and all are cremations. Except for Egge, the weapons in them are bent. Egge and Gile are cremations in small stone cists, but not the other ones. All of them are burials in mounds, and not dug-down (as opposed to the flat graves at Chatyr-Dag). Agricultural implements are furthermore rare in Norwegian graves from this period. None of the graves mentioned by Kazanski have them. In east Norway some Roman Period urn burials have a small sickle or leaf knife, but these are never combined with weapons. A small handful of weapon graves do have a type of curved iron knife probably used for preparing animal hides, but this type of object is almost exclusively found in women’s graves (Gustafsson 1981, see also Petersen 1957; Grieg 1926:96). The weapon graves in south Norway in most cases contain weapons only, and almost never any objects except personal equipment (mostly small objects which would have been attached to the belt).

The particular combinations known from Chatyr-Dag do not to my knowledge occur in Norway at all in the Roman Period, even if all the single elements can be found in Norway. But the same can be said for different parts of Europe. Bent weapons is of course a traditon with roots in the Pre-Roman Iron Age, and it is found many places in North Europe, including in a minority of cases within the Przeworsk and Chernyakov cultures (Moscati 2001). Cremations with weapons and agricultural implements (sickles and curved knives) feature prominently in Germanic cemeteries in Saxony, Mecklenburg and Pommerania; this is indeed one of the main differences between the weapon graves at Hagenow, for instance, and the ones from Hadeland.

Literature

W. Adler 1993. Studien zur Germanischen bewaffnung. Saarbrücker Beitrage zur Altertumskunde Bd. 58. Bonn.

S.E. Albrethsen 1997. Logistical problems in Iron Age warfare. In A. Nørgård Jørgensen & B. L. Clausen eds.: Military Aspects of Scandinavian Society in a European Perspective AD 1-1300. Copenhagen.

L.M. Anderson 2009. The Roman Military Community as Expressed in its Burial Customs during the First to Third Centuries CE. Thesis, University of Montana.

H. Baumgartl 2009. Bestattungen in römischen Importgefäßen in der Germania Magna während der römischen Kaiserzeit. Thesis, Vienna University.

J. Bemmann & G. Hahne 1994. Waffenführende Grabinventare der jüngeren römischen Kaiserzeit und Völkerwanderungszeit in Skandinavien. Studie zur zeitlichen Ordnung anhand der norwegischen Funde. Bericht der Römisch-Germanischen Kommission 75.

S. Berke 1990. Römische Bronzegefässe und Terra Sigillata in der Germania Libera. Münster.

C. von Carnap-Bornheim 1992. Die germanische Gefolgschaft. Zur Interpretation der Mooropfer der jüngeren römischen Kaiserzeit in Südskandinavien. In: E. Straume & E. Skar (eds.), Peregrinatio Gothica III. Oslo.

C. von Carnap-Bornheim & J. Ilkjær 1999. Import af romersk militærudstyr til Norge i yngre romertid. In I. Fuglestvedt, T. Gansum & A. Opedal eds.: Et hus med mange rom, vol. A. Stavanger.

C. von Carnap-Bornheim & J. Ilkjær 2000. Römische Militaria aus der jüngere römischen Kaiserzeit in Norwegen. "Export" römischer negotiatores oder "Import" germanischer principes? Münstersche Beiträge z. antiken Handelsgeschichte, vol. 19:2, pp 40-61.

H.E.M. Cool 2004. The Roman Cemetery at Brougham, Cumbria. Excavations 1966-67. London.

E. Droberjar 2006. Hornolabští svébové – Markomani. K problematice dalšího vývoje großromstedtské kultury ve stupni Eggers B1 („Zeitgruppe 3“) v Čechách (dobřichovská skupina). Archaeologie ve Středních Čechách 10, pp 599-712.

P. Fett 1940. Arms in Norway between 400 and 600 A.D.. Bergens Museum Årbok 1938-1939/40. Historisk-antikvarisk række 2. Bergen.

H.J. Eggers 1951. Der römische Import im freien Germanien. Atlas Urgesch. 1. Hamburg.

T. Gansum 2000. Romertid og germanertid i den norske nasjonalhistorien. I J. Ilkjær: Den første Norgeshistorien. Tønsberg.

T. Grane 2007. Southern Scandinavian Foederati and Auxiliarii? In: T. Grane (ed.), Beyond the Roman Frontier. Roman Influences on the Northern Barbaricum, pp 83-104. Analecta Romana Instituti Danici Supplementum XXXIX. Rome.

S. Grieg 1926. Hadelands eldste bosetningshistorie. Oslo.

S. Grieg 1932. Hadeland i oldtiden. In Hadeland. Bygdenes historie, vol. 1. Oslo.

L. Gustafsson 1981. Krumkniver og kvinnearbeid. Nicolay 36, pp. 16-2. Oslo.

G. Halsall 2010. Archaeology and the Late Roman Frontier in Northern Gaul: The So-Called Föderatengräber reconsidered. Cemeteries and Society in Merovingian Gaul. Selected Studies in History and Archaeology, 1992-2009, pp 108-130. Leiden.

L. Hedeager & K. Kristiansen 1981. Bendstrup – a princely grave from the Early Roman Iron Age: Its social and historical context. Kuml.

L. Hedeager 1992. Iron-Age Societies. From Tribe to State in Northern Europe, 500 BC to AD 700. Oxford.

A. E. Herteig 1955. Bidrag til jernalderens busetningshistorie på Toten. Oslo.

D. Hintermann 2000. Der Südfriedhof von Vindonissa. Veröffentlichungen der Gesellschaft pro Vindonissa, Band XVII. Brugg.

B. Hougen 1924. Grav og gravplass. Eldre jernalders gravskikk i Østfold og Vestfold. Oslo.

B. Hougen 1929. Trekk av østnorsk romertid. Universitetets Oldsaksamlings skrifter II, pp 75-126. Oslo.

A. Hyland 1993. Training the Roman Cavalry. From Arrian's Ars Tactica. Stroud.

M.M. Ibrahim & R.L. Gordon 1987. A Cemetery at Queen Alia International Airport. Yarmouk University Publications Institute of Archaeology and Anthropology Series Vol. 1.

J. Ilkjær 1990. Illerup Ådal. Die Lansen und Speere. Aarhus.

J. Ilkjær 1993. Illerup Ådal. Die Gürtel. Aarhus.

J. Ilkjær 2001. Unterschiede zwischen Moorfunden und Waffengräbern in der jüngeren römischen Kaiserzeit. In B. Storgaard (ed.): Military Aspects of the Aristocracy in Barbaricum in the Roman and Early Migration Periods. Copenhagen.

J. Ilkjær 2003. Danske krigsbytteofringer. In L. Jørgensen, B. Storgaard & L. G. Thomsen eds.: Sejrens triumf. Norden i skyggen af det romerske imperium. Copenhagen.

J. Ilkjær & C. von Carnap-Bornheim 1999. Import af romersk militærudstyr til Norge i yngre romertid. In I. Fuglestvedt, T. Gansum & A. Opedal (eds.): Et hus med mange rum. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, vol A. AmS-rapport 11A. Stavanger.

X.P. Jensen, L. Jørgensen & U. Lund Hansen 2003. Den germanske hær. Krigere, soldater og officerer. In L. Jørgensen, B. Storgaard & L. G. Thomsen (eds.).: Sejrens triumf. Norden i skyggen af det romerske imperium. Copenhagen.

H. Joki 2006. Idealet om krigeren. Våpengravene i Norge i perioden 150/60-310/20 e.Kr. som kilde til ideologi og militær organisasjon. Master Thesis, Bergen University.

M. Kazanski 1991. Contribution à l'histoire de la défense de la frontière pontique au
Bas-Empire. Travaux et mémoires 1991, pp. 487-526.

T. Kolník 1980. Römerzeitliche Gräberfelder in der Slowakei. Bratislava.

B. Kontny 2008. The war as seen by an archaeologist. Reconstruction of barbarian weapons and fighting techniques in the Roman Period based on the analysis of graves containing weapons. The case of the Przeworsk Culture. In: L. Kocsis (ed.), The Enemies of Rome. Proceedings of the 15th International Roman Military Equipment Conference, Budapest 2005. Journal of Roman Military Equipment Studies 16, pp 107-145.

A.K.G. Kristensen 1983. Tacitus' germanische Gefolgschaft. Det kongelige danske Videnskabernes Selskab, Historisk-filosofiske Meddelelser 50:5. Copenhagen.

J.H. Larsen & B. Rundberget 2008. Raw materials, iron extraction and settlement in Southeastern Norway 200BC-AD1150. The 58th International Sachsensymposium. Vitark 7. Trondheim.

P. Lysdahl 1971. Vendsyssel som lokalgruppe i ældre romersk jernalder. Brudstykker. Festskrift tilegnet Holger Friis på Firsårsdagen 15. okt. 1971, pp 85-108. Vendsyssel.

L. Marstrander 1983. Inntrøndelag i romertid. Gravfunn og bosetning. Gunneria 43. Trondheim.

J. Martens 2008. A princely burial at Bøli vestre, Østfold. The (re-)introduction of weapon burial rites in Iron Age Norway. Facets of archeology: essays in honour of Lotte Hedeager on her 60th birthday. Oslo arkeologiske serie 10. Oslo.

V.A. Maxfield 1981. The Military Decorations of the Roman Army. Berkeley.

S. Moscati (ed) 2001. Les Celtes. Paris.

C.D. Mendes 1999. A sepultura do século II de um guerreiro com espada (Morgado Dona Menga,Tavira. Conimbriga, Vol. 38, pp. 217-223.

J.S. Munch 1965. Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernalder. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1962, pp 7-17. Oslo.

V.L. Myts, A.V. Lysenko, M.B. Shcukin & O.V. Sharov 2006. Chatyr-Dag: A Necropolis of Roman period in the Crimea. St. Petersburg. (В.Л. Мыц, А.В. Лысенко, М.Б. Щукин, О.В. Шаров. Чатыр-Даг — некрополь римской эпохи в Крыму. 2006.)

P. Nicklasson 1997. Svärdet ljuger inte. Vapenfynd från äldre järnålder på Sveriges fastland. Stockholm.

J. Petersen 1957. Hedemarken i hedensk tid. In: R.W. Halvorsen et al. )eds.), Hedmarks historie, 1, fellesbind. Hamar.

G. Rausing 1987. Barbarian Mercenaries or Roman Citizens? Fornvännen 82, pp 126-131.

H.G. Resi 1986. Gravplassen i Hunn i Østfold. Norske Oldfunn 12. Oslo.

N. Roymans 1996. The Sword or the Plough. Regional Dynamics in the Romanisation of Belgic Gaul and the Rhineland Area. In: N. Roymans (ed.), From the Sword to the Plough: Three Studies on the Earliest Romanisation of Northern Gaul, pp 9-126. Amsterdam.

E.W. Rygge 1970. Victoria Romana i Norge. Universitetets oldsaksamling Årbok 1967-1968. Oslo.

B.-H.E. Rygh 2007. Den siste reisen. De sørøstnorske våpengravene som kilde til kunnskap om krigerspesialisten i eldre jernalder. MA Thesis, Oslo University.

J. Sandnes & O. Stemshaug 1997. Norsk stadnamnleksikon. Oslo.

H. Shetelig 1900. Vaabengraver fra Norges ældre jernalder. Ab. 1900.

H. Shetelig 1912a. Vestlandske jernaldergraver. Bergen.

H. Shetelig 1912b. Die norwegischen Skelettgräber der Völkerwanderungszeit. Prähistorische Zeitschrift vol 4, no 3-4, pp 351-367.

H. Shetelig 1920. Et norsk folkevandringsrike. Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie 1920. Copenhagen.
H. Shetelig 1925. Norges forhistorie. Oslo.

D. Skre 1998. Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Oslo.

T. Sjøvold 1962. The Iron Age settlement of Arctic Norway. A study in the expansion of European Iron Age culture within the Arctic Circle. Vol 1: Early Iron Age (Roman and Migration periods). Oslo.

B. Solberg 2003. Jernalderen i Norge. Oslo.

Stenvik, L. F. 1997. Iron production in Mid-Norway, an answer to local demand? In: H.J Hässler (ed.), Studien zur Sachsenforschung 10. Oldenburg.

H. Steuer 1970. Historische Phasen der Bewaffnung nach Aussagen der archäologischen Quellen Mittel- und Nordeuropas im ersten Jahrtausend n. Chr. Frühmittelalterliche Studien 4, pp 348-383.

I. Storli 2006. Hålogaland før rikssamlingen. Politiske prosesser i perioden 200-900 e.Kr. Oslo.

E. Straume 1962. Nordfjord i eldre jernalder. Universitetet i Bergen Årbok 4, 1961.

F.-A. Stylegar 2006. Horisontalstratigrafi på jernalderens gravplasser – et eksempel fra Store-Dal i Skjeberg, Østfold. In: T. Oestigaard (ed), Lik og ulik. Tilnærminger til variasjon i gravskikk, pp 19-170. Bergen.

F.-A. Stylegar 2008. ”An ornament in peace and a defence in war” Late Roman weapon graves and military organisation in eastern Norway. In: Chilidis, K., Lund, J. & Ch. Prescott (eds), Facets of archeology: essays in honour of Lotte Hedeager on her 60th birthday. Oslo arkeologiske serie 10. Oslo.

F.-A. Stylegar in press. Chamber graves and other ‘oversized’ graves in Roman and Migration period Norway. In: A. Abegg-Wigg & N. Lau (eds), Kammergräber im Barbaricum – Zu Einflüssen und Übergangsphänomenen von der vorrömischen Eisenzeit bis in die
Völkerwanderungszeit.

A. van Doorselaer 1967. Les nécropoles d'époque Romaine en Gaule septentrionale. Bruges.

H.-U. Voss 2007. From the Baltic to the Danube: Early Roman Iron Age Warriors from Hagenow, Mecklenburg, and their Relations with the Barbarian and Roman Worlds. Weapons, weaponry and man (in memorian Vytautas Kazakevicius). Archaeologica Baltica vol. 8.

M. Watt 2003. Våbengravene – regionale forskelle inden for våbentyper og gravskik i Danmark, 100 f.Kr.-400 e.Kr. In L. Jørgensen, B. Storgaard & L. G. Thomsen eds.: Sejrens triumf. Norden i skyggen af det romerske imperium. Copenhagen.

Slaver i byen

2011-07-24T00:28:00.003+02:00

Camilla Collett skriver et sted om den fryktelige opplevelsen det var da hun som barn kom til Christiania og opplevde festningsslavene på Akershus – “en lang Dobbbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser”. Noe tilsvarende kjente hun ikke fra Kristiansand. Men dette var først i 1817, og Camilla var bare fire år gammel. Før hennes tid hadde nemlig slaveriet vært en del av bybildet også i Kristiansand.

1700-årene gjennom var straffanger i lenker et vanlig syn for befolkningen i festningsbyene, og Kristiansand var intet unntak. “Slaveriet”, som virksomheten ble kalt, lå på Christiansholm festning – og fangene holdt til i den murbygningen som fremdeles befinner seg nærmest innenfor festningsporten. Noen fanger var her for en begrenset periode, andre på livstid. På Christiansholm som ellers skilte man mellom “ærlige” og “uærlige” slaver. Sistnevnte hadde mistet sin ære ved å begå straffbare handlinger som mord, majestetsforbrytelser og spesielt alvorlige tyverier, og de var kakstrøket og brennemerket før de ble plassert på festningen, mens de “ærlige” fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, gjentatt utroskap og tyveri.

Felles for dem alle var at de lå i jern hele tiden, og at de var sysselsatt med hardt arbeid halve døgnet. Slavearbeidet var hardt, oftest grovt vedlikeholdsarbeid på festningen eller jord- og steinarbeid ute i byen. Det kunne også forekomme at slaver ble leid ut til private.

På Christiansholm hadde man slaver frem til 1761. Etter den tid måtte menn fra stiftet som ble dømt til festningsslaveri, sone på Akershus. Det gjaldt for eksempel kjente folk som Kristian Lofthus og Ole Høyland – de døde begge som slaver. Men fra 1789 kunne man også dømmes til straffarbeid ved det nyetablerte tukthuset i Kristiansand. Tukthuset lå på hjørnet av Tollbodgaten og Elvegaten, og samme Ole Høyland ble satt til tvangsarbeid der også, i likhet med en annen kjent skikkelse som Håvard Hedde.

Etter Christian den 5.s Norske Lov (1687) skulle personer som ble dømt til straffarbeid, sendes til Bremerholm i København. En forordning fra 1739 bestemte imidlertid at de viktigste norske festningene skulle benyttes istedet, deriblant Christiansholm. Likevel hadde nok slavearbeidet en eldre historie også i Kristiansand, men da som en straff forbeholdt rømte og kriminelle soldater.

I 1735 måtte for eksempel den menige soldateten Jørgen Tobiassen stå “åpenbart skrifte” i Domkirken fordi han “i sitt ekteskap haver besovet tre kvinnfolk”. På denne tiden finner vi stadig vekk at ugifte kvinner fra byen må stå skolerett for presten og få syndsforlatelse i hele menighetens påsyn. Med få unntak er det “leiermål” (samleie utenfor ekteskap) de har gjort seg skyldig i, og like regelmessig er den medskyldige enten en menig soldat fra et av byens kompanier eller en sjømann. Ikke sjelden hadde sjømannen for lengst lagt Kristiansand bak seg, mens soldater etter loven slapp straff for sitt første leiermål. Men Jørgen Tobiassen var altså en gift mann, og han hadde dessuten begått utroskap ved tre anledninger. Han måtte dermed ikke bare møte hele byens forakt under gudstjenesten, men ble – som kirkeboken bemerker – også dømt “til Slave at gaa paa Fæstningen hans Lifs tid”…

Eller la oss ta et tilfeldig år som 1747, da byens festning altså var blitt straffeanstalt også for sivile. Alt i løpet av årets første par måneder ble tre personer sendt som slaver til Christiansholm for ulike forbrytelser. Hans Johansen slapp for så vidt billig unna – han fikk seks måneders slavearbeid for løsgjengeri. Verre gikk det for unggutten Christen Nielsen Holte, som hadde gjort seg skyldig i “kirketyveri”. Riktignok var han blitt pågrepet før han fikk gjennomført forbrytelsen, men Christen ble dømt for sitt “ugudelige forsett” til “arbejde paa jærn i næste Fæstning sin Livstiid”. Omtrent samtidig stod Ole Johansen og Maren Jønsdatter for retten i Kristiansand. De to hadde i fem år flakket om mellom sørlandsbygdene, de hadde avlet to uekte barn og de hadde heller ikke gått til kirken denne tiden. Han fikk fem år på festningen, hun like lang straff i fiskeleiene nordpå.

(Illustrasjon: von Hannos Akershusprospekt fra omkr. 1870, t.v. to slaver og deres "gevaldiger")

En ny skipsgrav på Øsel

2011-07-15T14:33:00.003+02:00

Ved Salme sør på Øsel (estisk: Saaremaa) i Rigabukten graver estiske arkeologer i disse dager frem en skipsgrav fra vikingtiden.

Utgravningene ved Salme begynte i 2010, da det foruten et større antall skjeletter ble funnet bl.a. et praktsverd fra tidlig vikingtid. Da satte man også i gang med å avdekke konturene av et fartøy i sanden, men det er først nå at skipets dimensjoner er klarlagt: Det dreier seg om et langskip med en lengde på 17-17,5 m.

Lengden kvalifiserer til betegnelsen skipsgrav, og dermed den første av denne sjeldne gravformen som er funnet i Baltikum. Men de foreløpige funnopplysningene tyder på at Salmegraven er forskjellig fra de hittil kjente skipsgravene i Skandinavia og Vest-Europa. Det er nemlig funnet så mange som 29 menneskeskjeletter i tilknytning til fartøyet, og det bringer tankene i retning av den antatte massegraven i Repton, Derbyshire, og åpner muligheten for at man kan ha å gjøre med en krigersk bakgrunn for det spesielle gravritualet.

Flere av skjelettene viser tegn på vold, viser de foreløpige antropologiske analysene. Arkeologen Jüri Peets fra universitetet i Tallinn, som leder de pågående utgravningene, antar at det dreier seg om skandinaviske vikinger som led nederlag i forbindelse med et slag eller mislykket strandhogg i nærområdet.

Foruten skjelettene har man funnet bl.a. en mengde spillebrikker, flere kammer, glassperler, våpen og dyreben. Området nærmest midtskips er foreløpig ikke undersøkt. Det befinner seg enn så lenge under en moderne, asfaltert vei.

Det hører med til historien at det i 2008 ble undersøkt en båtgrav i det samme området. Denne rikt utstyrte graven ble datert til omkr. 700, og den inneholdt et rikt assortement av gjenstander. I graven ble det funnet skjelettrester fra syv forskjellige individer. Det gjør at man ikke kan utelukke en lokal bakgrunn for den spesielle gravskikken i den skipsgraven som nå er under utgravning.

Også ellers på den estiske kysten er det tidligere avdekket flere mindre båtgraver fra merovinger- og vikingtid. Ved Viltina lenger øst på Øsel foreligger opplysninger om en mulig skipsgrav til, men funnopplysningene er dessverre mangelfulle.

Øsel, sagaenes Eysýsla, befinner seg langs en av vikingtidens sentrale ferdselsruter. Innerst i Rigabukten ligger Dvinamunningen, den ene av to mulige innfallsporter for skandinaviske vikinger til Øst-Europa. Via Dvina kunne man ad ulike ruter nå Dnjepr ved Gnezdovo.

De norrøne sagaene forteller om flere trefninger mellom innbyggerne på Øsel og skandinaviske vikinger.

Mer:
www.saartehaal.ee
aerling.blogspot.com

Amtmannen som mistet hodet

2011-06-25T16:00:00.002+02:00

Prosjektmaker av nielsklimske dimensjoner – feiret dikter – jordbrukspioner – kranglefant – levemann: Povel Juel er uten tvil en av de merkeligste personligheter som har residert på den gamle kongsgården Huseby på Lista. I 2011 er det nøyaktig 300 år siden han ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal, med sete dels på Huseby, dels i Kristiansand. 8. mars 1723 ble samme Juel ført til skafottet på Kongens Nytorv i København, etter lange “pinlige forhør”. Skarpretteren lot øksen falle først over hans høyre hånd, deretter over halsen. Så holdt han hodet opp foran folkemengden mens han ropte: “Dette er en forræders hode!” Hodet og hånden ble deretter satt på stake utenfor Vesterport. Hvilken forbrytelse var det den tidligere amtmannen hadde gjort seg skyldig i? Jo, Povel Juel hadde konspirert med den russiske keiseren, Peter den store, for å løsrive Norge fra Danmark og dessuten erobre Island, Grønland og Færøyene! Slik het det seg iallfall i domspapirene.

Selv hevdet Juel til det siste sin uskyld. Men i klørne på datidens “etterretningssjef”, den skruppelløse postkontrollør Erlund i København, hadde han mot løfte om “Pardon” og under kraftig tortur avgitt en delvis tilståelse. Da dommen straks etter ble forkynt, fikk han tre og en halv time på seg til å forfatte et klageskriv. Der skildrer han hvordan han “sidder i Fængsel i Angst og Sindets Forvirrelse”. Men ingenting hjalp. Povel Juel fikk ikke en gang lov til å vente på fullbyrdelsen av dødsdommen i fred. Den nestsiste natten før henrettelsen slepes han ut av fangehullet til en ny, og verre, omgang med tortur. Nå krever Erlund å få vite om han har noen medsammensvorne i Norge. Så, endelig, er det hele over. Etter at først hånden og deretter hodet er hogd av, hakker bøddelen Juels maltrakterte legeme i småbiter og restene kjøres bort. Slik behandler man majestetsforbrytere i kongens København.

Det var altså i 1711 Povel Juel var blitt utnevnt til amtmann. Da kom han fra embetet som byfogd i Bergen. Før den tid hadde han virket noen år i Nordland. Så vel der som i Bergen var Juel en omstridt person. I ettertid mente onde tunger å vite at han hadde rømt fra Harstad etter en mordbrann. Og i Bergen havnet han snart i tottene på byrådet.

Det er på denne tiden at vi møter prosjektmakeren Povel Juel. Han sendte flere storslåtte idéer til kong Frederik, og majesteten fant dem interessante nok til at Juel ble kalt til København. Dit reiste vår mann med egen tjener, og der oppholdt han seg det neste halvåret. Det kom lite konkret ut av forslagene, men Povel Juel nøt kongens gunst og ble utnevnt til amtmann i Lister og Mandal.

Ut fra kildene ser det ut til at Juel var en god amtmann for landsdelen. I alle fall var flere av de kontroversielle avgjørelsene hans i tråd med folkemeningen, enda om stiftamtmann Adeler nok så annerledes på tingene. Ved en anledning skapte Juel storpolitisk furore da han oppbragte et engelsk skip i Buøysund havn ved Mandal. Da stiftamtmannens betjenter ville gripe inn, ble de stanset av Juels væpnede menn! En annen gang fikk han hollandske oppkjøpere på nakken da han fastsatte minstepris på hummer Amtmannen skaffet seg mektige motstandere gjennom slik opptreden, og i 1718 ble Juel til slutt avsatt som amtmann. Da hadde han alt hatt samtaler med den svenske obersten Axel Löwen, som satt fengslet i Kristiansand, om å skifte beite.

Blakk, uten fast inntekt og ikke så rent lite forbitret reiste Juel til Sverige for å tilby sine tjenester. Der viste han sin misnøye blant annet ved å nagle en dom fra Høyesterett i København til galgen i Halmstad. Han beilet dessuten til enken etter den kjente kaperen Lars Gathenhielm. Men det forespeilede ekteskapet ble ikke noe av. Mens han fremdeles var amtmann hadde Juel bedt kongen om hjelp til å skaffe en standsmessig hustru, for “rige Brude, helst naar de tillige skulde være fornemme, ere i disse Egne rare som orientalske Perler at naa og faa”…

I 1721 er han tross alt tilbake i København. Og plutselig finner vi ham i rollen som feiret forfatter. Først utgir han en diktsamling, ”Et lycksaligt Liv”, som ble oppfattet som revolusjonerende i samtiden, og ble blant annet rost opp i skyene av president Stoud i Kristiansand. Året etter kom – av alle ting – en lærebok i jordbruk! Et nybrottsarbeid, den også. Men pengebehovet så vel som ambisjonsnivået var større enn som så hos Juel, og snart havnet nye store prosjekter på kongens bord. Juel var nå opptatt av å kolonisere Grønland, men forslaget ble avvist. Derfor henvendte Juel seg – gjennom et par mer tvilsomme eksistenser i København – først til svenskekongen og deretter til den russiske tsar. Brevvekslingen ble snappet opp av postkontrollør Erlund, myndighetene ante en konspirasjon med internasjonale forgreninger, og Povel Juels skjebne var beseglet. Husransakelse, arrestasjon, tortur, dom, henrettelse – det hele var over i løpet av noen korte måneder.

"Nord og ned"

2011-06-19T18:28:00.004+02:00

I vikingtiden var de døde aldri langt unna. Enten det var på gården, i landsbyen eller i de første bysamfunnene i Norden, så lå gravplassene i nær tilknytning til bebyggelsen. Variasjonene i hvordan dødens landskap var ordnet var store, men noen felles temaer finnes da.

Det er for eksempel slik at gravplassene svært ofte ligger enten nord eller øst for den samtidige bebyggelsen. Bildet er ikke entydig, men mønsteret trer nokså tydelig frem. Lejre på Sjælland er bare ett av mange steder der dette er tilfellet; der ligger periodens gravminner dels øst for, dels nord for den påviste bebyggelsen. Det er ingen åpenbar grunn til at det skal være slik, men dette er himmelretninger som i den norrøne mytologien ble satt i forbindelse med døden.

I visjonsdiktet Draumkvedet fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de tunge Våsemyrene, og vi hører om et annet våtmarksområde, Gaglemyrene, som sies å ligge på Hel-veien. ”Gagl” er et navn på grågås, og i Telemark og Agder tenkte man seg at denne fuglen hadde redet sitt på noen store myrer som kaltes Gaglemyrene, og de skulle ligge langt mot nord. Voluspå skildrer den forferdelige elven Slid, som renner østfra gjennom en iskald dal og er full av kniver og sverd. Den måtte onde mennesker vade over når de gikk Hel-veien ”nord og ned” (døde).

Her møter vi også motivet med vann som skiller mellom døde og levende. Vi finner det igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. I Lejre er skipssetningene og andre graver (blant annet Grydehøj) adskilt fra bebyggelsen av Lejre Å. I Hedeby skiller en bekk mellom bebyggelse og gravfelt innenfor halvkretsvollen. På Jylland finner vi det samme fenomenet igjen i Hesselbjerg ved Odder og Gammelby ved Esbjerg. I Tierp i Uppland er et stort gravfelt ved Tämnerån trolig knyttet til den en gang viktige bebyggelsen Torslunda på motsatt side av elven. Selv om den tilhørende bebyggelsen foreløpig ikke er påvist når det gjelder Halvdanshaugen på Ringerike og Oseberghaugen i Vestfold, skal man trolig på begge steder over nærliggende bekker for å finne den. De opprinnelig vannfylte fotgrøftene for eksempel på Borre i Vestfold kan sees som et eksempel i miniatyr på det samme forholdet.

Det ser ut til at plasseringen av de nevnte gravfeltene kan ha sammenheng med forestillingene om elven som skiller mellom de levendes verden og dødsriket. I den norrøne mytologien skiller elven Gjall mellom levende og døde. Over Gjall fører Gjallarbro, som blant annet spiller en viktig rolle i Baldermyten. Draumkvedet gir en stemningstung og mørk beskrivelse av denne broen:

Kjem eg meg at Gjaddarbrui,
ho heng'e so hågt i vindi;
ho æ òdd me guri slegji
å saum i kvòrjom tindi.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

Ormen høgg'e, å bikkja bite,
å stuten stend midte på leii:
tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme a vreie.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

At man neppe gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i vikingtidens kulturlandskap, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet har ”Bjellandsbruna” (bro over Mandalselven i Bjelland i Vest-Agder, kjent fra middelalderen) i stedet for ”Gjaddarbrui”. I Danmark har man ellers på flere plasser stedsnavnet Gildebro (dvs. Gjallarbro).

Songdalens nye stokkebåt

2011-06-10T23:44:00.001+02:00

I 2010 ble det for første gang på mange, mange år bygd en stokkebåt i Vest-Agder. Det var i forbindelse med Tall Ships Races i Kristiansand i sommer at Fylkeskonservatoren hadde bestilt en kopi av den 700 år gamle stokkebåten fra Røyrvann i Greipstad. Oppdraget gikk til Torgeir Haraldstad hos Agder Restaurering i Marnardal, som dermed fikk sin debut som båtbygger!
Haraldstad fikk god hjelp av Hans Marumsrud fra Telemark, som er en av landets dyktigste tømrere og tradisjonshåndverkere. Sistnevnte har tidligere bygd en stokkebåt for Norsk maritimt museum (sjøfartsmuseet).

Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge, er tre til fem meter lange furubåter. Selv om mange forestiller seg at dette er steinalderbåter, er langt de fleste stokkebåtene vi kjenner faktisk fra middelalderen og senere. Greipstadbåten er altså fra 1300-tallet. Vi vet ikke hvor lang den opprinnelig har vært, ettersom den ene enden er borte. Torgeir Haraldstad valgte å la kopien være fem meter lang. Andre mål er kopiert etter originalen.

Det er ikke mange furutrær i vår region som er store nok til å være emne til en såpass stor båt – husk at en stokkebåt består av kun én trestamme! Heldigvis visste Torgeir om et egnet tre, og det endatil innenfor kommunegrensen.

Etter at det spesielt utvalgte treet var felt, ble det fraktet til Marnardal og grovtilhogd. Siden la man det i bekken for at virket ikke skulle sprekke. Det meste av arbeidet med å hogge ut stokken foregikk så på Silokaia i Kristiansand under Tall Ships Races.

Mange besøkte Fylkeskonservatorens stand og fikk se Torgeir og medhjelperne hans i arbeid med stokkebåten. Mange lurte på om ikke det skulle brukes ild for å gjøre uthulingsjobben lettere. Det skulle det ikke; når man har å gjøre med et treslag som furu, er det viktig å holde veden fuktig slik at den ikke sprekker. Det kan være vanskelig nok, og varme fra et bål ville bare gjøre vondt verre.

Flere fikk også prøve seg som båtbyggere. Ekstra morsomt var det at to representanter fra Moken-folket i Thailand og Burma, som deltok under arrangementet med sin egen tradisjonsbåt, i bunn og grunn en stokkebåt det også, svingte seg med øksa. Teknikken de brukte, viste seg svært effektiv.

Ordfører Johnny Greibesland satt i førersetet da den nybygde stokkebåt-kopien fikk sin jomfrutur i august. Det foregikk, som seg hør og bør, på Røyrvann. Sjøsettingen gikk over all forventning, og etter en padletur på vannet ble stokkebåtkopien transportert til Porsmyr bygdetun, der den nå skal stilles ut.

Attilas ekko

2011-06-04T10:06:00.003+02:00

Har du noen gang reflektert over årsaken til at Eddadiktene er fulle av referanser til gotere og hunnere – altså folk som hadde sin hjemstavn ved nedre Donau i folkevandringstiden? Det kan enkelt forklares med at dette diktstoffet representerer felles-germanske fortellinger. Men hva da om noe så typisk skandinavisk som tradisjonene om skjoldungekongene i Lejre eller ynglingekongene i Uppsala viser seg å være “oversettelser” av begivenheter som egentlig gjaldt de samme hunnerne, goterne og andre østgermanske stammer – og at disse fortellingene i utgangspunktet ikke har noe med verken daner eller svear å gjøre?

Langs slike baner tenkte den danske filologen Niels Lukman da han arbeidet med sin doktoravhandlingg for snart 70 år siden; Skjoldunge und Skilfinge - Hunnen- und Herulerkönige in ostnordischer Überlieferung. Den forelå i 1943 – på det verst tenkelige tidspunkt, kan man godt si. Danmark var okkupert av Wehrmacht, og her kom Lukman og hevdet at en nasjonalhelt som Rolv Krake i realiteten var herulerkongen Rodulf! Noe mer populær ble han ikke i tyske kretser: Den germanske Uppsalakongen Adils var bare en omskrivning av hunnerkongen Attila!

Sagakritikk var ikke noe nytt da Lukman kom med sin bok. Alt i 1879 hadde A. Chr. Bang pekt på det absurde i at “kristne Mænd skulde have været rene Medier, gjennem hvilke den hedenske Tradition kunde forplantes rent og uforfalsket”. Og Sophus Bugge hadde i flere arbeider tatt til orde for at det skandinaviske legendestoffet, som han riktignok holdt for å gå tilbake til faktiske hendelser i folkevandringstiden, først var kommet til Norden i vikingtiden fra De britiske øyer, og at det var sammensatt både av eldre muntlig tradisjon og klassiske litterære kilder.

Lukman gikk atskillig lenger. Med basis i et stort og bredt anlagt kildemateriale mente han å kunne vise at legendestoffet om skjoldunger og ynglinger faktisk ikke gjenspeiler forhold i Skandinavia i perioden før vikingtiden i det hele tatt, men er et ekko av begivenheter ved Svartehavet og Donaumunningen på 400- og 500-tallet. Således er de legendariske skandinaviske kongene Halfdan og Adils egentlig de hunniske herskerne Huldin (d. ca. 415) og Attila (d. 453), mens andre sagnkonger som Ottar og Roar/Roe er hunnerkongene Octar og Roas. Rolf Krake er altså herulerkongen Rodulf. Og Lukman tenkte seg at disse sagnene kunne være kommet til Skandinavia med de herulerne som ifølge samtidskilder innvandret til Norden omkring år 500.

Et tydeligere kulturminnevern

2011-05-31T23:39:00.002+02:00

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)

Herulene kommer!

2011-05-30T22:22:00.002+02:00

For temmelig nøyaktig femten hundre år siden brøt en gruppe germanske stammekrigere opp fra sine hjem i Illyricum på Balkan. Hvor mange de var, vet man ikke. Men de var av herulerstammen, og blant dem var flere medlemmer av herulenes kongeslekt. Målet var Skandinavia, og dit forteller kilden vår, den bysantinske historikeren Procopius, at de kom. De reiste – uhindret, kommenterer Procopius – gjennom danenes land, fikk skipsleilighet og slo seg ned i “Thule” (Skandinavia), i gautenes naboskap.

Gitt at vi har ytterst få skriftlige kilder til folkevandringstidens historie i Norden, så er selvsagt opplysningen hos Procopius gull verdt. Procopius er dessuten så å si en samtidskilde – verket som omtaler herulernes innvandring til Skandinavia, var nemlig ferdig i 553. Og herulerkrigere kjente Procopius godt fra sin egen militære karriere. Men den bysantinske forfatteren har også et lengre tillegg til episoden om innvandrerne. Han forteller nemlig at de herulerne – sikkert de fleste – som ble igjen sør på kontinentet, noen år før skrivetidspunktet sendte en delegasjon til stammefrendene i Skandinavia.

Procopius skriver temmelig utførlig om bakgrunnen for dette, om enn de motivene han tilskriver herulene må sies å være nokså kraftig farget av forfatterens oppfatning av deres barbariske natur. Det hele begynner nemlig med at de gjenværende herulene “oppviser sin dyriske og fanatiske karakter” og uten videre myrder sin egen konge, en Ochus. Grunnen, ifølge Procopius, var utelukkende at herulene ville leve uten en konge. Han legger til at selv før Ochus ble drept, var det lite attråverdig ved den herulske kongemakten. Kongen hadde så å si ingen fordeler fremfor andre heruler, forteller Procopius: “Men enhver hevdet sin rett til å sitte ved kongens bord, og den som ville fornærme kongen, kunne gjøre det uten å legge bånd på seg; for ingen mennesker er så lite bundet av konvensjoner som herulene”. De var dessuten ustadige, og så snart kongen var død, angret de seg og spurte hverandre hvordan de skulle kunne overleve uten en konge og uten en hærfører. Etter mange overveielser besluttet de å hente hjem en av kongelig blod fra Skandinavia.

Tilbake til Thule
Procopius fortsetter:
“Og da disse mennene kom frem til øya (Thule), fant de mange av kongelig blod der, men de valgte den mannen de likte best og la ut på hjemreisen. Men denne mannen ble syk og døde da de kom til danenes land. Herulerutsendingene reiste derfor tilbake til øya og fant en annen mann, en som het Datius. Sammen med ham fulgte ikke bare broren Aordus, men også to hundre herulske ungdommer fra Thule.”

Men reisen tok tid, og i mellomtiden demret det for herulene i sør at det kanskje ikke var så lurt å hente en leder fra Skandinavia mot keiser Justinians råd. Derfor sendte de ut nok en delegasjon, denne gangen til Konstantinopel. Deres oppdrag var å anmode keiseren om å sende dem en leder utvalgt av ham. Det gjorde han da også – en Suartuas som en tid hadde hatt tilhold i Konstantinopel. Da utsendingene kom tilbake med Justinians kongsemne, tok herulene ham godt imot, forteller Procopius. Men så dukket en budbringer opp med nyheten om at flokken fra Thule er i anmarsj; Suartuas beordret herulene til å møte dem og beseire dem. De legger også i vei, men ombestemmer seg nok en gang; alle kongens menn sniker seg ut av leiren om natten og slutter seg til de nyankomne, mens Suartuas selv rømmer tilbake til Konstantinopel. Etter dette forsøkte keiseren av all makt å gjeninnsette Suartuas, og herulene fant det tryggest å søke beskyttelse hos en annen stamme, gepidene.

Herulene
I eldre historieskriving antok man gjerne at de herulene som dro til Norden omkring år 500, gjorde det fordi de regnet “Thule” som sin opprinnelige hjemstavn. Men trolig er den oppfatningen basert på en feiltolkning av kildene. Det er for så vidt ingen ting i veien for at herulene i likhet med andre østgermanske stammer, med goterne som de mest kjente, kjente en opphavsmyte som knyttet dem til Skandinavia i en fjern fortid. Men det er ingen kilder som belegger noe slikt. Årsaken til at noen av dem valgte å slå seg ned i Skandinavia, er ukjent. Men skal en dømme etter de relativt få samtidskildene – og det bør man – var herulene fryktede krigere, i perioder i romersk tjeneste. Når de dro nordover, er det rimelig å tenke seg at det var i egenskap av militære spesialister. Mot slutten av den begivenhetsrike folkevandringstiden, og med statsdannelsesprosesser i gang flere steder i Norden, kan det saktens ha vært behov for herulenes ekspertise.

“Hva slags folk er herulene?” spurte Procopius. Det enkle svaret er at de var et østgermansk folk, og at hjemlandet deres befant seg et sted nord for Donau. Alvar Ellegård, som forfattet en grundig studie av herulene i 1987, mente videre at de oppstod som en løs gruppe germanske krigere i løpet av 200-årene, og at mange av dem ble rekrutert til den romerske hæren i det påfølgende århundret. Trolig dukker herulene opp i kildene for første gang på slutten av 260-tallet, da de sammen med gotiske styrker herjet i Hellas og på Lilleasias kyster, og dessuten plyndret Aten. I 289 er herulene omtalt i en panegyrikk til ære for keiser Maximinian. Midt i 300-årene hører vi om heruler i romersk tjeneste; det er i 360, og de heruliske avdelingene befinner seg i Britannia for å bekjempe piktere og skotere som raider de romerske bosetningene der.

Slutten
På slutten av 300-tallet ble herulene undertvunget av ostrogoterne. Da goterne under Ermanaric ble slått av hunnerne i 375, ble herulene et lydfolk under dem. Hunnerriket falt så i 454, og herulene opprettet sitt eget rike. Ifølge Procopius ble dette riket knust av langobardene, etter at herulene hadde tvunget sin konge, Rodulf, til å gå til krig mot dem. Deretter gikk det nedover med herulene. De fikk lov av keiser Anastasius til å slå seg ned i nærheten av dagens Beograd, og det var der de befant seg da de begivenhetene som Procopius skildrer, inntraff. Ikke lenge etterpå forsvinner herulene ut av sagaen.

Vi møter dem sammen med bysantinske tropper i kamp mot vandalene i Afrika i 533-534, og 20 år senere er heruler med når bysantinere og langobarder fordriver ostrogoterne fra Italia. Etter 568 hører man ikke lenger om heruler.

Hvilken betydning fikk så den heruliske innvandringen i Skandinavia? Se, det får bli en historie til en annen gang.

Rakkerunger

2011-05-28T12:51:00.003+02:00

“Rakkerunger” heter det, og av og til hender det at noen “rakker ned” på andre. Innimellom kan noen av oss fremdeles bruke kraftuttrykk som “fytti rakker’n”. For et par hundre år siden, ja enda lenger, var rakkeren eller nattmannen, som han også het, et kjent trekk i bybildet. Det samme var barneflokken hans, de egentlige rakkerungene. Og i Kristiansand som i andre byer var nattmannen og alt hans vesen foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste.

I 1790-årene het nattmannen i Kristiansand Ole Nielsen. “Byens Natmand”, som han omtales som i folketellingen 1801, bodde i kvartal 16 i Posebyen, med konen Cathrine Jonasdatter og fire barn. Minstebarnet, Johanne, var blitt døpt året før i domkirken. Om ikke kirkeboken hadde presisert at foreldrene var nattmannen Ole og konen Cathrine, kunne man ha mistenkt at det var tale om et barn av fin familie. Det var nemlig noen av byens mest fornemme som stod faddere, blant andre rådmann Høyer og madam Mørch. Slik hadde det også vært da sønnen Niels ble båret til dåpen i november 1793. Da var byfogd Krefting og rådmann Glückstad blant fadderne.

Forklaringen var kort og godt at ingen andre enn byens ledende menn og dere familier ville stille opp når rakkerunger skulle døpes. Vi kjenner en helt parallell sak fra Bragernes (Drammen) i 1789, der borgermesteren fikk med seg byens eligerte menn som faddere, slik at stedets rakkerbarn endelig skulle kunne døpes. Det kunne være vanskelig å få gravlagt rakkerne også. En kongelig resolusjon fra 1769, som gjelder Trondheim, fastslår at nattmannen hans folk, kone eller barn i tilfelle dødsfall skal bæres til kirkegården av vekterne eller brannvakten, “dog skal Magistraten sammesteds først røre ved Ligets Kiste”.

“Der det er godtfolk, kommer det godtfolk, sa bøddelen til nattmannen”. Slik heter det i et ordspråk fra Danmark. Ironien gikk ikke gamle dagers mennesker forbi. For var det noe nattmannen ikke var, så var det godtfolk. Han var uren i ordets rette forstand. Ordentlige mennesker ville ikke vite av ham, og slett ikke berøre ham – levende eller død. I Trondheim måtte altså byens magistrat røre ved kisten til en død rakker – eller rakkerunge – før de offentlig ansatte vekterne i det hele tatt våget å løfte kisten og bære den til kirkegården.

Hva var det med rakkeren som gav ham denne helt spesielle statusen i byen? Jo, han utførte en rekke tabubelagte oppgaver for myndigheter og innbyggere, oppgaver som ikke tålte dagens lys. Nattmannen tømte utedoer, kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av selvdøde dyr og feide piper. Rakkeren var også byens hundefanger. Og ikke minst var rakkeren bøddelens hjelper. Når dødsdømte skulle miste hodet på byens rettersted under Duekniben, ble de kjørt dit ut i rakkerens åpne kjerre. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet.

Det fantes en rekke forestillinger om rakkeren og hans familie, som at de spiste hestekjøtt, avlivet dyr som egentlig var friske og raske osv. Siden rakkeren ble betraktet som en æreløs person, kunne han ikke stille som vitne i retten – eller som fadder i kirken. Én av de første gangene vi hører om en rakker i Kristiansand, er i forbindelse med den store hekseforfølgelsen i 1670. Da er Gulbrand Jensen et av hovedvitnene mot den trolldomsanklagede Karen Snekkers. Forsvareren trakk i tvil Gulbrands forklaring – og pekte nettopp på at han var nattmann. Det er lett å forstå at det kunne være vanskelig å skaffe folk til å påta seg rakkerjobben. Fra Fredrikstad hører vi i 1743 om at to “uærlige” festningsslaver blir utpekt til å fungere som nattmenn fordi ingen andre hadde sagt seg villig. Rakkerne var heller ikke alltid mors beste barn. I 1740 ble for eksempel to nattmenn fra Kristiansand dømt til døden for ildpåsettelse i Arendal; det var en hevnaksjon for at én av de to tidligere var blitt avsatt som feier og utvist fra byen. Fytti rakker’n!

"Verdens beste havn"

2011-05-21T11:42:00.002+02:00

”Flekkerøe-Havn er … maaskee den bedste i hele Norge, ja Verden, Maltha maaske undtagen… ”. Nicolai Wergeland, Henriks far, er slett ikke den verste guiden man kan ha når man skal vurdere betydningen av Flekkerøy havn, altså bassenget mellom Flekkerøya og Møvig vest for Kristiansand by.

Han tar selvsagt munnen for full, men Flekkerøy fortjener rosen. Yndet for sitt doble innløp (Østergabet og Vestergabet) som gjorde at skipene kunne gå inn og ut på samme vind, og berømmet for sin størrelse og dybde forsvarte Flekkerøy gjennom flere hundre år sitt ry som en ypperlig havn.

Dens gode egenskaper og sentrale beliggenhet forklarer den store betydningen havnen hadde. I de 16. og 17. århundrer var Flekkerøy havn base for den danske nordsjøflåten, og midt i 1500-årene, da et blokkhus var blitt anlagt på Gammeløya, var det den norske kansleren i egen høye person som var høvedsmann på Flekkerhus, som festningen ble kalt. Den gangen var det sjørøvere som gjorde Skagerrak til et utrygt hav og gjorde det militære nærværet nødvendig.

Både da og senere ble Flekkerøy havn besøkt av skip og hele flåter fra nær og fjern, både venner og fiender. 1567 hører vi om ” den vide berømte haffn Fleckeroen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer”.

Det var den travle havnen som var den viktigste lokaliseringsfaktoren da Kristiansand ble anlagt i 1641, og byens fremste oppgave skulle være å beskytte og understøtte Flekkerøy havn.

Havnen har vært bejublet og besunget av Peder Claussøn Friis og Absalon Pederssøn Beyer, ja, endatil av Peder Dass! Flekkerøy har til og med en egen artikkel i opplysningstidens store franske encyklopedi! Fremdeles i 1824 beskrives den som ”the most secure and capacious harbour in Norway” – av ingen ringere enn Encyclopædia Britannica.

I en tid da all langdistansekommunikasjon foregikk på sjøen, kunne Flekkerøy havn spille en rolle i begivenheter langt borte – det være seg i det danske kolonieventyret i Trankebar (India), i den tidlige utforskningen av nordområdene eller, tro det eller ei, i den amerikanske uavhengighetskrigen. Ingen norske byer, og knapt nok noen annen havn i Norge, kan oppvise noe lignende. Utallige er de mer er eller mindre kjente personer som har ligget i Flekkerøy havn – et halvt dusin danske konger, mange flere kongelige og den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams er bare noen av dem. Visste du forresten at Anneke Jans, den kanskje mest kjente av de hollandske nybyggerne i det som senere skulle bli New York, var født på Flekkerøy i 1605?